HR-1988-1555-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-01 |
| Publisert: | HR-1988-01555s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1555/1988, jnr. 792/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §391, §257, §258, §263, §317, §318, §62, §63, §64, Våpenloven (1961) §15, §3, §33, §392 |
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 15. mars 1985 ble A, født xx.xx.1962, dømt for overtredelse av straffeloven §162, 2. jfr. første ledd, straffeloven §258 jfr. §257 jfr. §263, straffeloven §318 jfr. §317, begges første ledd jfr. §318 annet ledd og våpenloven §33 jfr. §3 og §15 annet ledd, sammenholdt med straffeloven §62, §63 annet ledd og §64 første ledd til fengsel i 10 år med fradrag av 498 dager for utholdt varetektsfengsel.
Den 2. oktober 1987 begjærte A saken gjenopptatt for så vidt gjaldt domfellelsen for tiltalebeslutningens pkt 1 b - innførsel av ca 1 kg heroin fra Thailand til København i november 1983.
Grunnlaget for gjenopptagelsesbegjæringen var at en svenske ved navnet B hadde gitt uriktige opplysninger til svensk og norsk politi om A vedrørende det nevnte partiet på ett kg heroin. Opplysningene ble brukt som bevis i saken gjennom avhør av de polititjenestemenn som B ga opplysningene til.
I brev av 22. august 1985 til domfelte har B angitt at opplysningene om A er uriktige. A gjorde i gjenopptagelsesbegjæringen til lagmannsretten gjeldende at dette, hensett til den sentrale betydning opplysningene fra B hadde hatt som bevis i saken, måtte gi grunnlag for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og straffeprosessloven §392, annet ledd.
Eidsivating lagmannsrett avsa 11. april 1988 slik beslutning i saken: "1. Det holdes muntlig forhandling om As begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom av 15. mars 1985. 2. A og B innkalles til den muntlige forhandling." Omfanget av den muntlige forhandling ble i det rettsmøte som ble holdt, begrenset til avhør av B og A.
Om dette heter det i lagmannsrettens kjennelse av 15. september 1988 "Det ble innledningsvis protokollert at det var enighet om at den muntlige forhandling i dette tilfelle ble begrenset til avhør av B, og eventuelt også av A, om spørsmål som direkte relaterte seg til Bs brev av 22. august 1985 til A, og den bevisverdi dette brev måtta ha i relasjon til gjenopptakelsesbegjæringen, jfr. strpl. §391 nr. 3 og §392 annet ledd. Statsadvokat og forsvarer var således innforstått med at rettsmøtet fikk karakter av bevisopptak forut for avgjørelsen av As gjenopptakelsesbegjæring av 2. oktober 1987, og at gjenopptakelsesbegjæringen deretter ble avgjort ved skriftlig behandling i samsvar med loven hovedregel." Den 15. september 1988 avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse i gjenopptagelsessaken. Kjennelsen har slik slutning: "As begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom av 15. mars 1985, forkastes." A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A har i kjæremålserklæringen understreket at B da denne ga opplysninger om A til svensk og norsk politi, hadde et hevnmotiv overfor ham. B har da også nå innrømmet at bakgrunnen for at han ga de uriktige opplysningene som forbandt A med narkotikapartiet, nettopp var et ønske om å hevne seg på A. Dette forhold må for øvrig sees i sammenheng med at B, på den tiden da han ga de uriktige opplysningene, gikk på meget sterke medisiner.
At B i avhøret i Stockholms Tingsrett den 24. januar 1985 uttalte at han overhodet ikke kjente A, hadde sin bakgrunn i at B på det tidspunkt var "veldig forbannet" etter selv å ha blitt dømt til 10 års fengsel. Han var også oppbragt over at hans kone hadde fått en straff på 2 års fengsel til tross for at norsk politi hadde gitt uttrykk for at det skulle gjøre det det kunne for at hun slapp straff eller fikk så liten straff som mulig.
Opplysningene fra B var helt sentrale bevis i lagmannsrettssaken. Forklaringen fra C, som også ble dømt for innførselen av partiet på ett kilo heroin, gikk ut på at A ikke hadde hatt noen befatning med narkotikapartiet. Om denne forklaringen har vært sentral, som lagmannsretten uttaler, taler ikke det mot gjenopptagelse.
Det er meget alvorlig når et hovedvitne trekker tilbake den forklaring han har avgitt i saken, og det kan ikke være tvilsomt at dette forhold må gi grunnlag for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392, annet ledd.
A har for Høyesteretts kjæremålsutvalg nedlagt slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts sak nr. 27/85 gjenopptas til ny behandling." Statsadvoktene i Eidsivating er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Utvalget er enig i lagmannsrettens begrunnelse og viser til denne.
Spesielt bemerkes:
Etterforskningsdokumentene viser at politiet alt før arrestasjonen på Kastrup satt inne med opplysninger om at A sammen med C skulle innføre ett kilo heroin fra Thailand. Disse opplysningene var grunnlaget for at de to ble overvåket, undersøkt og arrestert på Kastrup. Spaningsopplysningene vedrørende A og Cs oppførsel på Kastrup før anholdelsen, støtter opp under at A var med på innføringen. De opplysninger B ga om As befatning med narkotikapartiet i september 1984 passet med de bevis politiet til da hadde, og det er vanskelig å se at disse opplysninger fra B kan ha vært et helt sentralt bevis i saken.
Lagmannsretten har i den vurdering som er foretatt i forhold til straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392, annet ledd også lagt vekt på det inntrykk retten fikk av B under det muntlige avhøret. Noe slikt inntrykk av vitnet har kjæremålsutvalget naturlig nok ikke kunnet danne seg og dette tilsier en viss forsiktighet ved overprøvingen av lagmannsrettens vurdering. Men utvalget legger til at også bortsett fra denne reservasjonen er det enig i de konklusjoner lagmannsretten har trukket av bevismaterialet og de vurderingsmomenter lagmannsretten har fremhevet.
Kjennelsen er enstemmig.