HR-1988-1617-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-12 |
| Publisert: | HR-1988-01617s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1617/1988, jnr 778/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §100, §242 |
Bergen politikammer fremsatte 14. oktober 1988 begjæring til Bergen forhørsrett om rettens beslutning for fortsatt beslag hos A av diverse varer som 4. oktober 1988 var funnet i en Volvo stasjonsvogn, og som politiet beslagla. Siktede samtykket 5. oktober 1988 i beslaget, men trakk sitt samtykke tilbake. Politiet har mistenkt siktede for å ha kjøpt varene ved hjelp av stjålet visakort eller å ha stjålet dem.
Forhørsretten behandlet politiets begjæring i rettsmøte 2. november 1988, hvori siktede var til stede og gav forklaring.
Forhørsretten avsa 2. november 1988 kjennelse med denne slutning: "Politiet kan holde beslaglagt varer beslaglagt hos A, funnet i Volvo Stasjonsvogn den 4. oktober 1988, inntil saken er endelig avgjort." Siktede erklærte på stedet kjæremål over forhørsrettens kjennelse.
Gulating lagmannsrett avsa 14. november 1988 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Siktede har påkjært denne kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at det hefter nærmere angitte feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Utvalget har forstått kjæremålet slik at det er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling, jf §388 nr 2.
Siktede anfører at han ikke fikk forsvarer i saken. Utvalget viser til straffeprosessloven §100. Etter denne bestemmelse har siktede som hovedregel ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer i forbindelse med politiets begjæring om fortsatt beslag.
Siktede hevder at han ikke fikk tilgang til sakens dokumenter. Utvalget kan ikke se at det er holdepunkter for at siktede er nektet innsynsrett som hjemlet i §242.
Videre gjør siktede gjeldende at han ikke hadde påkjært forhørsrettens kjennelse. Denne anførsel ble også fremført for lagmannsretten og er behandlet i dens kjennelse. Utvalget må legge til grunn at siktede hadde etterlyst og dermed ønsket lagmannsrettens avgjørelse.
Ytterligere synes siktede å ha påberopt som en feil at lagmannsrettens kjennelse "først" ble forkynt 23. november 1988. Utvalget bemerker at noen feil foreligger heller ikke for så vidt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.