HR-1988-162-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-21 |
| Publisert: | HR-1988-00162k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 162 K/1988, jnr 43/1988 |
| Parter: | Kjell Johnsen (advokat Ingunn Aarbakke) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Ola Trygve Holt) |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Aasland, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §180, §181 |
Sofienberg meninghetsråd vedtok den 5. januar 1984 å si opp organist Kjell Johnsen til fratredelse den 30. april 1984. Vedtaket ble godkjent av biskopen i Oslo den 9. januar 1984, og Kjell Johnsen ble underrettet om vedtaket den 12. januar 1984.
Den 4. april 1984 reiste Kjell Johnsen sak ved Oslo byrett etter arbeidsmiljøloven §61 mot Oslo kommune om gyldigheten av oppsigelsen.
Oslo byrett, med arbeidslivskyndige meddommere, fant at Oslo kommune ikke var rett saksøkt, og avsa den 3. juli 1985 dom med slik domsslutning:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Kjell Johnsen til Oslo kommune kr. 12.000 - kronertolvtusen - innen 2 - to - uker.
Etter anke fra Kjell Johnsen avsa Eidsivating lagmannsrett den 18. desember 1987 dom med slik domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmmes Kjell Johnsen til å betale til Oslo kommune 27.700,- -tjuesjutusensjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Lagmannsretten, som etter ønske fra partene var satt uten meddommere, fant at Oslo kommune var rett saksøkt, men at oppsigelsen var saklig begrunnet i Kjell Johnsens eget forhold.
Om saksomkostningsspørsmålet uttaler lagmannsretten:
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten for så vidt gjelder spørsmålet om kommunen var rett saksøkt. Dette får imidlertid ingen betydning for domsresultatet. Det grunnlag lagmannsretten har felt sin dom på, finnes utvilsomt og det sto i samme stilling for byretten. Under disse omstendigheter finnes den ankende part å måtte betale saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd.
Lagmannsretten sa seg enig i utmålingen av saksomkostningene for byretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Kjell Johnsen har påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksomkostningene for byretten, og er begrunnet slik:
Oslo kommune har for begge retter påberopt seg frifinnelse på det grunnlag at kommunen ikke er rett saksøkt, men at sak skulle vært reist mot Sofienberg meninghetsråd. Byrettsbehandlingen omfattet bare dette spørsmålet. Retten fant at Oslo kommune ikke var rett saksøkt, og realitetsbehandlet ikke saken.
For lagmannsretten ble det holdt særskilt ankeforhandling den 2. juni 1987 om spørsmålet om kommunen var rett saksøkt. Lagmannsretten fant, i motsetning til byretten, at så var tilfelle. Ankeforhandlinger om realiteten ble deretter holdt den 30. november og 1. desember 1987.
Det vil bli hevdet at lagmannsretten har gjort feil i lovanvendelsen når den har opprettholdt byrettens avgjørelse i saksomkostningsspørsmålet, jfr. tvistemålsloven §172, første ledd.
Som nevnt omfattet hovedforhandlingen i byretten bare det formelle spørsmålet. Jeg antar at innenfor de idømte saksomkostninger på kr. 12.000,- ligger også saksforberedende arbeid med hensyn til sakens realitet. Imidlertid ble det ikke foretatt parts- eller vitneavhør i første instans, og det vil bli hevdet at dersom saken hadde vært realitetsprøvet der, ville den neppe blitt panket til lagmannsretten.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Kjell Johnsen frifinnes for å betale saksomkostninger for byretten.
2. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger ved kjæremålet.
Oslo kommune har tatt til motmæle i kjærmålet og vist til at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke er lovstridig. Hvorvidt lagmannsretten burde benyttet den skjønnsmessige adgang i tvistemålsloven §172 annet ledd til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, kan ikke prøves i et kjæremål.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
Kjæremålet forkastes og Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan kjæremål mot en saksomkostningsavgjørelse, når saken selv ikke er brakt inn for høyere rett, bare erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. I den foreliggende sak har lagmannsretten funnet det utvilsomt at det var grunnlag for å si opp den kjærende part og at saken stod i samme stilling for byretten. Utvalget kan da ikke se at det er i strid med tvistemålsloven saksomkostningsregler at lagmannsretten har opprettholdt byrettens saksomkostningsavgjørelse, jf. her tvistemålsloven §180 annet ledd. At byretten frifant kommunen på et annet grunnlag enn lagmannsretten, bringer ikke det foreliggende spørsmål i en annen stilling.
Kjæremålet vil etter dette bli forkastet.
Kommunen har påstått saksomkostninger og utvalget finner at påstanden bør tas til følge, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.