HR-1988-243-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-25 |
| Publisert: | HR-1988-00243s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 243/1988, jnr 543/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §391 |
Ved Gulating lagmannsretts dom av 2. april 1987 ble A dømt til fengsel i fire år og seks måneder for forbrytelser mot straffeloven §162 annet ledd, jfr første og femte ledd og §162 første ledd, jfr femte ledd.
Domfelte påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 13. mai 1987. Anken gjaldt lagmannsrettens saksbehandling.
4. juni 1987 fremsatte domfelte begjæring til Gulating lagmannsrett om gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §391. Gjenopptakelsesbegjæringen knytter seg til tiltalens post I. april
Gulating lagmannsrett avsa 24. august 1987 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen forkastes."
Begrunnelsen for gjenopptakelsesbegjæringen og påtalemyndighetens syn fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Domfelte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han anfører at det nå kan bevises at han oppholdt seg i Norge på det tidspunkt han i henhold til tiltalen og dommen skulle være i Nigeria, der han angivelig har medvirket til at et større parti hasjisj ble sendt fra Lagos til Norge. Hans pass er nå fremskaffet fra hans mor i Nigeria, og han viser til stempel i passet som beviser at han er innreist til Norge 22. februar 1985. Utreisedatoen fra Norge finnes ikke i passet, men det fremgår at han er innreist til Storbritannia 4. mars og kommet tilbake til Nigeria 6. mars samme år.
Domfelte hevder at han mesteparten av tiden 22. februar - 4. mars 1985 bodde på hotell Scandinavia i Oslo, men de siste dagene før hjemreisen bodde han hos venner i Oslo. Verken hotell Scandinavia eller fremmedpolitiet har kunnet bekrefte hans opplysninger på dette punkt, men han har 24. november 1987 oversendt kopier av erklæringer fra B og C som begge bekrefter at domfelte oppholdt seg i Oslo i slutten av februar 1985.
Domfelte anfører at han ikke kan ha begått den handling han er domfelt for hvis han ikke befant seg i Nigeria 28. februar 1985.
Han erkjenner at han forklarte for politiet og lagmannsretten at han på det aktuelle tidspunkt befant seg i Nigeria, men i en annen by enn Lagos, og at han var i Norge i slutten av mars og begynnelsen av april. Han er nå kommet til at han har husket feil. Først da han ble foreholdt C forklaring ble han minnet på at han hadde vært i Norge i slutten av februar 1985. Dette lå halvannet år tilbake i tiden da han forklarte seg for politiet og lagmannsretten, noe som gjør hans feilerindring forståelig.
A viser videre til lagmannsrettens uttalelse om at manglende stempler i passet ikke er egnet til å bevise at domfelte ikke har reist fra Norge og vært i Nigeria 28. februar 1985. Han bemerker at hvis han hadde vendt tilbake fra Norge til Nigeria i tidsrommet 22. februar - 4. mars, ville han risikert å få stemplet passet ved 6 forskjellige anledninger inntil han var tilbake i Norge igjen. Han forutsetter at han hadde reist via Storbritannia, slik som han gjorde ved den reise som er dokumentert. Han anfører at det virker meget usannsynlig at det da ikke skulle finnes noe stempel fra en slik reise i passet. Riktignok kan man ikke utelukke muligheten for flere pass, men dersom det dreier seg om en bevisst manipulering med passstempler, ville det vært nærliggende å fremlegge passet under straffesaken. Det var imidlertid først da han snakket med C under hovedforhandlingen at han ble oppmerksom på at hans opphold i Oslo kunne gi ham alibi for det aktuelle tiltalepunkt.
A anfører at domfellelsen utelukkende bygger på Ds forklaring, som må anses motbevist på et helt avgjørende punkt hvis det klarlegges at han ikke oppholdt seg i Nigeria 28. februar 1985.
Han fastholder sin påstand for lagmannsretten, som hadde slik ordlyd:
"Gulating Lagmannsretts dom av 2 april 1987 mot A gjenopptas."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har vist til sin tidligere avgitte uttalelse til lagmannsretten. Statsadvokaten i Rogaland har dessuten, etter anmodning fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, den 27. januar 1988 gitt en omfattende tilleggsuttalelse.
Statsadvokaten viser til at det fra påtalemyndighetens side ble søkt påvist at domfelte i tiden mellom sommeren 1984 og april 1985 hadde vært både i Nigeria og i Norge. Det fremlagte pass beviser ikke at domfelte ikke kan ha sørget for den forsendelse av narkotika fra Nigeria som gjenopptakelseskravet gjelder. Det er ikke gitt at passet ble benyttet av ham, og om det ble benyttet, er det fullt mulig at han har vært i Nigeria mellom 22. februar 1985 og 4. mars 1985. Statsadvokaten har i denne forbindelse redegjort for de rutiner som gjelder for stempling av pass. De to fremlagte erklæringer kan - etter statsadvokatens syn - ikke ha bevisbetydning og det foreligger ingen andre opplysninger om at domfelte skulle ha vært i Norge disse dagene.
Dessuten ble ført en rekke vitner om det som skjedde etter at Ojo var kommet tilbake til Norge med kofferten. Hans forklaring om domfeltes medvirkning står ikke alene. Den støttes av flere andre vitner som blant annet forklarte seg om domfeltes forsøk på å få kofferten utlevert. Den bevisførsel som gjelder disse spørsmål, inngår i den samlede bevisførsel som ble avgjørende for domfellelse.
Domfelte har 15. februar gitt tilleggsuttalelse i saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at kjæremmålet må forkastes.
Utvalget kan ikke se at det er fremkommet nye omstendigheter eller fremskaffet nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Som påpekt av statsadvokaten og lagmannsretten er det fremlagte pass ikke bevis for at domfelte ikke kan ha sørget for at kofferten ble sendt fra Nigeria. Heller ikke de fremlagte erklæringer har noen bevisvekt. Som påpekt av statsadvokaten - og det bekreftes av saksdokumentene - ble for øvrig skyldspørsmålet belyst gjennom omfattende vitneførsel knyttet til det som skjedde etter at kofferten med narkotika var kommet til Norge. Etter en samlet vurdering finner utvalget det utvilsomt at vilkårene for gjenopptakelse ikke foreligger.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.