HR-1988-250-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-14 |
| Publisert: | HR-1988-00250k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 250 K/1988, jnr 105/1988. |
| Parter: | Inger Marie Raassum mot Oslo kommune (advokat Ola Rømo). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Skattebetalingsloven (1952) §48, Tvistemålsloven (1915) §180, §404 |
Ved stevning av 4. juli 1987 til Oslo byrett anla Inger Marie Raassum sak mot Oslo kommune med krav om opphevelse av skjønnsligning for inntektsåret 1983. Oslo kommune påsto prinsipalt saken avvist på det grunnlag at fristen for å anlegge søksmål var oversittet, jf skattebetalingsloven §48 nr 5.
20. november 1987 fremsatte saksøkeren begjæring om oppreisning for eventuell oversittelse av søksmålsfristen.
Oslo byrett avsa 8. januar 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. Saksøker Inger Marie Raassum gis ikke oppreisning mot oversittelse av søksmålsfristen.
2. Søksmålet avvises."
Inger Marie Raassum påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 8. mars 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.
Inger Marie Raassum har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens tolkning av domstolloven §153 og er begrunnet slik:
"Denne lov skiller ikke mellom ektefellen til næringsdrivende og ektefellen til vanlige lønnsmottagere. Lagmannsretten har basert sin kjennelse på byrettens følgende vurdering: "Det framgår at saksøker driver selvstendig næringsvirksomhet sammen med sin ektefelle. Dette har betydning for rettens totalvurdering. Særlig selvstendig næringsdrivende bør sette seg inn i reglene på dette området hvor de også bør være forberedt på at det finnes frister." Dette er feil. Kjærende part har heller aldri vært selvstendig næringsdrivende."
Den kjærende part anfører også at lagmannsrettens begrunnelse er uklar når det i kjennelsen heter: "Ved vurderingen om det bør gis oppreisning, må det blant annet tas hensyn til behovet for en rimelig avvikling av tvister i skattespørsmål." Hvis det med dette siktes til hurtighet i avvikling av skattesaker, gjør den kjærende part gjeldende at dette hensyn ikke kan tilsidesette retten til oppreisning etter domstolloven §153.
Inger Marie Raassum anfører endelig at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til urimeligheten i størrelsen på den ilagte skatt og heller ikke til at hun er legmann uten kjennskap til skattereglene. Hun opplyser at hun på det aktuelle tidspunkt aldri hadde hatt forbindelse med rettsvesenet på noe nivå, og aldri hadde lest noen lov.
Inger Marie Raassum har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse i sak 1988/1987-30-75 av 8. januar 1988 oppheves.
2. Inger Marie Raassum gis oppreisning mot oversittelsen av søksmålsfristen vedrørende skatteligningen for 1983."
Oslo kommune har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens forståelse av domstolloven §153 er riktig. Kommunen bemerker at kjæremålet i betydelig grad synes å gjelde den konkrete anvendelse av domstolloven §153, som ikke kan prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg etter tvistemålsloven §404.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Det videre kjæremål forkastes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av en kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet i denne sak er angitt å gjelde lagmannsrettens tolking av domstolsloven §153. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på noen uriktig tolking av denne lovbestemmelse. Spørsmålet om oppreisning i det enkelte tilfelle bør gis etter den skjønnsmessige vurdering som er forutsatt i bestemmelsen, kan utvalget ikke prøve ved videre kjæremål. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er uklar.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Oslo kommune må tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger tilkjennes med 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.