HR-1988-300-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-07 |
| Publisert: | HR-1988-00300k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 300 K/1988, jnr 116/1988. |
| Parter: | Kristin Teigen (advokat Rolf B Nybakk) mot Anne Teigen (advokat Dag Holmen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §244, §245, Tvistemålsloven (1915) §100, §172, §175, §179, §180, §181, §384, §385, §386, §404, §262 |
I prosesskriv 7. september 1987 til Hallingdal namsrett begjærte Anne Teigen under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd arrest overfor Kristin Teigen i "de gjenstander som tilhører Anne Teigen som befinner seg på Teigen og/eller på Urundstølen." Saksøkeren gjorde gjeldende at gjenstandene, som var regnet opp i begjæringen med vedlegg, tilhørte henne, og urettmessig ble holdt tilbake av Kristin Teigen.
Hallingdal namsrett avsa 15. september 1987 slik begrunnet beslutning:
"1. Anne Teigen, Steinspranget 46, 1165 Oslo 11 gis arrest i følgende gjenstander som tilhører henne og som befinner seg på gården Teigen og/eller på Ørundstølen: - Lite sølv askebeger - symaskin, Singer m/ tilbehør - kaffeservise m/ fløtemugge og sukkerskål - gul duk, polsk lin - sølvkniver - utstyr til grill i komfyren + steketermometer - visper til mix-master - heklet gardin (mellomverk) - småblomstret brun kaffeboks - kjøkkenbord på stølen - gammel sukkerklype fra Valdres - grått tungt askebeger, krystall.
2. Retten savner grunnlag for å fastsette saksomkostninger. Kjennelsen ble avsagt uten at saksøkte var varslet om begjæringen.
Namsmannen i Hol avholdt 29. oktober 1987 arrestforretning, og avsa slik beslutning:
"Arrestforretningen blir å innstille da de gjenstander arrest skal legges på angivelig ikke er i saksøktes besittelse lengre."
Saksøkte begjærte deretter muntlig forhandling for namsretten om arrestens lovlighet, med påstand om at arrestbegjæringen ikke skulle tas til følge.
I rettsboken fra forhandlingene 1. februar 1988 heter det blant annet:
"Dommeren reiste ved rettsmøtets innledning spørsmål ved om det krav som er gjort gjeldende overhodet kan sikres ved arrest, idet det hverken prinsipalt eller subsidiært går ut på et pengekrav, jfr. tvangsloven §244. Det riktige måtte i tilfelle være å begjære midlertidig forføyning etter tvangsloven §262."
Partene ble oppfordret til å uttale seg om spørsmålet, og sa seg innforstått med at arresten måtte oppheves. Partene nedla slik felles påstand:
"1. Arresten oppheves.
2. Saksomkostningsspørsmålet overlates retten til avgjørelse."
Hallingdal namsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Arresten oppheves.
2. Anne Teigen tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å erstatte Kristin Teigen sakens omkostninger med 5.220 - fem tusen to hundre og tyve - kroner."
Anne Teigen påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 15. mars 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse av 1. februar 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår punkt 2 i slutningen.
2. Saksomkostningsspørsmålet for kjæremålsinstansen utstår til den kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsrettens avgjørelse er begrunnet slik:
"Lagmannsretten er kommet til at namsrettens saksomkostningsavgjørelse må bli å oppheve og hjemvise til ny behandling, idet omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd sammenholdt med tvistemålsloven §384,§385 og §386. Lagmannsretten skal i den anledning bemerke: Den arrestbegjæring som Anne Teigen opprinnelig fremsatte, skulle ha vært avvist, idet det ikke var hjemmel for å fremme den i medhold av tvfbl. §245 første ledd. Det forhold at begjæringen ble tatt til følge, men uten at det var grunnlag for å fullbyrde arrestbeslutningen, endrer ikke realitetene. Den riktige fremgangsmåte når feilen ble avklart, ville ha vært at Anne Teigen trakk begjæringen tilbake, og at saken ble hevet i medhold av tvistemålsloven §100. At partene i rettsmøte den 1. februar 1988 ble enige om å nedlegge felles påstand om at arresten skulle oppheves, endrer ikke dette forhold. Det ble likevel ikke truffet noen realitetsavgjørelse i kjennelsen selv om slutningen ble gitt den utforming at arresten oppheves. Saksomkostningsspørsmålet skulle derfor ha vært avgjort i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd. Når lagmannsretten av den grunn finner å måtte oppheve avgjørelsen i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd, bør avgjørelsen hjemvises til ny avgjørelse i namsretten."
Kristin Teigen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør gjeldende at det foreligger feil tolking av lovforskrift, subsidiært feil i saksbehandlingen.
Det gjøres gjeldende at namsretten i sin første beslutning fattet en materielt uriktig avgjørelse idet begjæringen om arrest ble tatt til følge. Namsretten har så, for øvrig med en annen dommer, prøvet lovligheten (riktigheten) av den første beslutningen og avsagt kjennelse for at vilkårene for å begjære og beslutte arrest ikke var til stede. Namsrettens kjennelse av 1. februar 1988 er således en realitetsavgjørelse som går ut på at den besluttede arrest oppheves. Avgjørelsen er i samsvar med partenes påstander.
Lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §244 første ledd (lagmannsretten har her feilskrevet §245 første ledd etter den kjærende parts mening) uriktig når den har gått ut fra at begjæringen om arrest skulle avvises. §244 første ledd inneholder etter den kjærende parts mening de materielle vilkårene for arrest, og dersom vilkårene ikke forelå, skulle namsretten truffet avgjørelse om at arrestbegjæringen ikke tas til følge. Dette har namsretten så ved sin senere materielt riktige avgjørelse gjort.
Når lagmannsretten uttaler at riktig fremgangsmåte "ville ha vært at Anne Teigen trakk begjæringen tilbake", anføres at dette ikke ble gjort.
Subsidiært anfører den kjærende part at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsrettens kjennelse er mangelfull og uklar.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 1. februar 88 stadfestes så langt den er påkjært.
2. Anne Teigen tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett."
Anne Teigen gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er bygget på en korrekt forståelse av såvel tvistemålsloven §175 som tvangsfullbyrdelsesloven §244.
Anne Teigens prosessfullmektig gjør videre gjeldende at han under rettsmøtet 1. februar 1988 ikke reiste innvendinger mot dommerens forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §244 første ledd, idet han sa seg enig i denne. Det ble derfor på vegne av Anne Teigen gitt uttrykk for at arrestbegjæringen ble trukket tilbake. Det anføres at dette antas å gå frem av rettsboken. Hvis ikke bør dommeren forklare seg om hva som skjedde under rettsmøtet ved bevisopptak.
Det er derfor ikke riktig når det i kjæremålserklæringen heter at arrestbegjæringen ikke ble trukket tilbake. Ettersom den ble trukket tilbake, hadde namsretten ingen grunn til å foreta en materiellrettslig prøving av arrestvilkårene, og det har retten rent faktisk heller ikke gjort. Saken har derfor endt "uten dom", og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Kristin Teigen erstatter Anne Teigen hennes sakskostnader for lagmannsretten med kr 2.000,- og kr 500,- for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404 til å prøve om lagmannsrettens avgjørelse bygger på uriktig lovtolkning eller om det er feil i rettens saksbehandling.
Utvalget finner at kjæremålet må tas til følge.
Namsretten har avgjort spørsmålet om saksomkostninger i anledning av arrestbegjæringen på grunnlag av tvistemålsloven §172, som gjelder tilfelle hvor en part har tapt saken fullstendig. Når lagmannsretten har opphevet namsrettens saksomkostningsavgjørelse, er det fordi saksomkostningsspørsmålet etter lagmannsrettens oppfatning skulle vært avgjort etter loven §175 første ledd om tilfelle hvor saken blir avvist eller ellers ender uten dom. Lagmannsretten har lagt til grunn at Anne Teigens begjæring om arrest skulle vært avvist fordi det ikke var hjemmel for å fremme den. Det er i lagmannsrettens kjennelse vist til tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd, men dette er åpenbart feilskrift for §244 første ledd. Av denne bestemmelsen følger at arrest bare kan foretas til sikring av krav på penger. Anne Teigens begjæring om arrest kunne ikke tas til følge fordi det krav som lå til grunn for begjæringen, gjaldt utlevering av løsøregjenstander. Utvalget finner at lagmannsretten har bygd på uriktig lovtolkning når den antar at begjæringen av denne grunn skulle vært avvist. Tvangsfullbyrdelsesloven §244 første ledd oppstiller materielle vilkår for arrest, og når vilkårene mangler, blir konsekvensen at arrestbegjæringen ikke tas til følge, ikke at den blir avvist.
Anne Teigen har hevdet at hun i rettsmøtet for namsretten frafalt arrestbegjæringen. Dette er imidlertid ikke lagt til grunn av lagmannsretten, og fremgår for øvrig ikke av rettsboken for namsretten. Utvalget er avskåret fra å prøve dette bevisspørsmålet.
Det følger av det som er sagt, at utvalget er enig med namsretten i at spørsmålet om saksomkostninger i anledning av arrestbegjæringen blir å avgjøre på grunnlag av tvistemålsloven §172. Da namsrettens saksomkostningsavgjørelse også er angrepet på andre grunnlag som lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til, finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Den kjærende part tilkjennes overensstemmende med tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 1.400 kroner. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.