HR-1988-316-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-29 |
| Publisert: | HR-1988-00316k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 316 K/1988, jnr 129/1988 |
| Parter: | Oskar Biong (advokat Henning Hammer) mot Kåre Leistad, Elisabeth Leistad og Håkon Sandby (advokat Cato R Blikom). |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §53, §179, §404, §54 |
Ved kjøpekontrakt undertegnet i oktober 1981 solgte Oskar Biong sin eiendom, Borgenveien 22 A, gnr 36 bnr 266 i Oslo, til Kåre Leistad, Elisabeth Leistad og Håkon Sandby. Kjøpekontrakten inneholder bl a følgende bestemmelse:
"Kjøperen er kjent med at eiendommens størrelse og eksakte grenselinjer ikke foreløpig er fastsatt. Selger vil besørge oppmåling foretatt av Oslo oppmålingsvesen i henhold til kart vedlagt denne avtale."
Bakgrunnen for denne bestemmelse var at det i en ikke tinglyst avtale mellom Rolf Biong (Oskar Biongs far) og Oskar Biong var forutsatt at Borgenveien 22 A skulle avstå en stripe tomt på ca 15 m til Borgenveien 20 B, til sammen ca 250 m2. Bestemmelsen stammer opprinnelig fra skjøte til Rolf Biong, tinglyst 7. september 1948.
Borgenveien 20 B eies i dag av Ingerid Biong.
Ved stevning til Oslo byrett 10. januar 1984 krevde Oskar Biong at kjøperne skulle dømmes til å medvirke til gjennomføring av en oppmåling av eiendommen hvorved grensene for gnr 36 bnr 266 skulle fastsettes i henhold til det kart som var vedlagt kjøpekontrakten av oktober 1981. De saksøkte gjorde gjeldende at de ikke hadde plikt til å medvirke til gjennomføring av en slik oppmålingsforretning og påstod seg frifunnet.
Oslo byrett avsa 5. februar 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksøker dømmes til å betale til saksøkte kr 30.900,- - kronertrettitusennihundre - i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen for pk. 2 er 14 - fjortendager."
Byretten fant at saksøkeren manglet søksmålskompetanse, og at han rent faktisk var gått til sak for den berettigede eiendom. Borgenveien 20 B, som han selv ikke var eier av og ifølge egen forklaring i retten heller ikke hadde noen økonomiske interesser i som arving eller på annen måte. Spørsmålet om den påståtte rett til å kreve oppmåling måtte etter byrettens mening finne sin løsning i en sak mellom Ingerid Biong og kjøperne av gnr 36 bnr 266.
Oskar Biong påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 30. mars 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oskar Biong til Kåre Leistad, Elisabeth Leistad og Håkon Sandby 2.000 -totusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Oskar Biong har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, i det han prinsipalt gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §53 og §54 feil, subsidiært at kjennelsen lider av mangelfulle kjennelsesgrunner.
Han gjør gjeldende at eiendommen av forskjellige grunner ble tilskjøtet kjøperne i sin helhet før oppmåling ble foretatt, uten at salget derved ble utvidet til å gjelde eiendommens hele areal. Kjøperne er etter kjøpekontrakten forpliktet til å medvirke til oppmåling av den del som etter kjøpekontrakten ikke skulle følge med i overdragelsen. Kravet for byretten bygget ikke på bestemmelsen om grenseregulering til fordel for naboeiendommen, men på retten etter kjøpekontrakten. Det areal som skal fradeles etter grensereguleringsklausulen og etter kjøpekontrakten er for øvrig ikke identiske siden arealet er blitt redusert ved senere avtale med Ingerid Biong.
Søksmålet er nødvendig for at Oskar Biong skal kunne oppfylle sin plikt mot Ingerid Biong. Det ser ut til at lagmannsretten ved å slutte seg til byrettens begrunnelse krever at saksøkeren må ha en økonomisk interesse i sakens utfall i tillegg til at han pretenderer å ha en rett svarende til den nedlagte påstand. Pretensjonen gjelder hans egen rett, og byrettens henvisninger er derfor lite relevante.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken henvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Kåre Leistad, Elisabeth Leistad og Håkon Sandby har tatt til motmæle i kjæremålet. De viser til at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §53 og §54 korrekt. De er heller ikke enige i at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er utilstrekkelige til å kontrollere lovforståelsen.
Utformingen av påstanden er ikke avgjørende når man i realiteten ivaretar tredjemanns interesser.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Det innebærer at utvalget bare kan prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og dens tolkning av en lovforskrift, i dette tilfelle tvistemålsloven §53 og §54 som det er vist til i kjæremålserklæringen.
Lagmannsretten uttaler at den har funnet å måtte legge byrettens bevisvurdering til grunn, og at det etter denne er på det rene at saksøkeren, Oskar Biong, "ikke pretenderer noe krav vis a vis de saksøkte".
Lagmannsretten viser i denne forbindelse til byrettens begrunnelse og erklærer seg enig i at saken må avvises på grunn av saksøkerens manglende rettslige interesse i sakens utfall.
Byretten har om dette uttalt:
"Etter rettens oppfatning mangler saksøkeren søksmålskompetanse i denne saken i det han rent faktisk er gått til sak for den berettigede eiendom. Han er ikke selv eier at denne eiendom og har ifølge egen forklaring for retten heller ingen økonomiske interesser eller arveutsikter i denne".
Denne bevisvurdering fra byrettens og lagmannsrettens side er i og for seg unndratt fra utvalgets prøvelse.
Av Oskar Biongs stevning til byretten fremgår imidlertid at grunnlaget for søksmålet er den tidligere gjengitte klausul i kjøpekontrakten av okotber 1981 om at selgeren ville besørge oppmåling av eiendommen gnr 36 bnr 266, og at han i kraft av denne klausul mener å ha et selvstendig rettskrav på at de saksøkte skal medvirke til gjennomføring av en slik oppmåling. I kjæremålserklæringen til lagmannsretten er dette blitt presisert dithen at
"Som ovenfor nevnt pretenderer den kjærende part i saken å ha en personlig rett til å kreve fradeling av en del av gnr 36 bnr 266 i kraft av den avtale han har inngått med kjøperne av eiendommen. Han har derved tilstrekkelig rettslig interesse i å få prøvd denne pretensjon for retten. At kravet eventuelt fremmes for å kunne oppfylle en forpliktelse overfor hjemmelsmannen, slik at saksøkeren ikke direkte har noen økonomisk interesse i saken, har ingen betydning for hans søksmålskompetanse, jf Bratholm/Hov s 184."
Såvidt utvalget kan se, er denne anførsel ikke blitt nærmere vurdert av de tidligere retter, jf det som foran er gjengitt fra byrettens og lagmannsrettens begrunnelse. Dersom byretten - og lagmannsretten - har ment at det tross saksøkerens pretensjon om en personlig, kontraktsmessig rett er avgjørende at Oskar Biong ikke selv har noen direkte økonomisk interesse i å kreve oppmålingen gjennomført, er denne lovforståelse etter utvalgets oppfatning neppe holdbar.
Det foreligger dermed en mangel ved de tidligere retters avgjørelsesgrunner som hindrer prøvelse av om lovtolkningen er riktig. Utvalget antar at mangelen må føre til at lagmannsrettens kjennelse oppheves og at saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
Utvalget antar at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til det foreligger endelig avgjørelse i saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.