HR-1988-368-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-14 |
| Publisert: | HR-1988-00368s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 368/1988, jnr. 184/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Aasland, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, Straffeprosessloven (1981) §171, §270, §271, Valutalova (1950) §10, §2, §185, §186, §388 |
Bergen politikammer utstedte den 9. november 1987 ordre om pågripelse av A i forbindelse med mistanke om overtredelse av straffeloven §255 og valutareguleringsloven §10 jfr. §2. Samtidig ble det utstedt ransakingsordre for hans bolig X og Y A/S ' kontor i - - - gate i Z. A er enestyre og daglig leder i Y A/S.
Den 17. desember 1987 siktet Bergen politikammer A for overtredelse av straffeloven §271 jfr. §270 i forbindelse med formidling av et lån på USD 1.500.000. Som betingelse for formidlingen hadde Y A/S krevet et depositum på USD 65.000. Men lånet ble ikke formidlet og depositumet ikke tilbakebetalt. Han ble også siktet for som daglig leder og eneeier i Y A/S å ha forbeholdt ExportFinanzierungsbank i Wien et depositum på USD 30.000 og seg selv et depositum på USD 1.500 samt Geir Solhaug et depositum på USD 5.000 og Nkr. 10.000. Det lån på USD 2.500.000 som deposita skulle dekke ble ikke formidlet, og deposita ble heller ikke tilbakebetalt. Endelig ble han siktet for å ha forledet Harry Andreassen til å innbetale minst USD 120.000 til Export-Finanzierungsbank i Wien til tross for at banken hadde fått inndratt sin konsesjon og ikke lenger hadde adgang til å ta imot innskudd.
Siktelsen dannet grunnlag for begjæring om varetektsfengs ling og Bergen forhørsrett avsa den 17. desember 1987 kjennelse med slik slutning:
"A født xx.xx.1944, blir å holde i varetekt til 18. februar 1988 kl. 1300, dersom ikke annet blir bestemt av retten eller påtalemyndigheten.
A påkjærte kjennelsen på stedet til Gulating lagmannsrett som den 21. desember 1987 forkastet kjæremålet.
Bergen politikammer utvidet den 18. februar 1988 siktelsen med to tilfelle av grovt bedrageri; kr. 480.850 fra Anna Grønnevik og USD 38.000 fra Rune Windheim og Willy Pettersen, samt ett tilfelle av grovt underslag mot Anna Grønnevik på kr. 114.802. Alle tre forhold har tilknytning til As formidling av lån.
Samtidig med at siktelsen ble utvidet begjærte politiet varetekten forlenget med 4 uker til 17. mars 1988. Politiet bad også om at det brev- og besøksforbud som Bergen forhørsrett besluttet den 5. februar 1988 skulle forlenges til 3. mars 1988.
Bergen forhørsrett avsa den 18. februar 1988 kjennelse med slik slutning:
"Fengslingsfristen over A forlenges til torsdag 17. mars 1988 kl. 1300 med brev- og besøksforbud til torsdag 3. mars 1988 kl. 1300, jfr. straffeprosessloven §185 og §186 annet ledd."
As kjæremål over kjennelsen ble forkastet ved Gulating lagmannsretts kjennelse 22. februar 1988.
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil og eventuelt feil lovtolkning. Han viser til at det av lagmannsrettens kjennelse ikke er mulig å lese at retten har vurdert om det foreligger skjellig grunn til mistanke om vinnings hensikt. Det er da heller ikke mulig å se om retten har lagt riktig lovtolkning til grunn når det gjelder krav om skjellig grunn til mistanke om bedrageri. Det er grunn til å anta at lagmannsretten ikke har anvendt straffeprosessloven §171 riktig ved at det er stilt for små krav til bevis. A har lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 22. februar 1988 oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke funnet grunn til kommentarer.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388.
I kjæremålserklæringen er anført at lagmannsrettens kjen nelse lider av en saksbehandlingsfeil ved at det ikke er mulig å lese av kjennelsen at retten har vurdert om skjellig grunn til mistanke foreligger med hensyn til vinnings hensikt.
Utvalget er ikke enig i dette. Lagmannsrettens grunner for kjennelsen er riktignok snaue, men lagmannsretten uttaler at "Der er fortsatt skjellig grunn til mistanke om bedrageri". Utvalget forstår uttalelsen slik at lagmannsretten med dette har ment at det er skjellig grunn til mistanke om at såvel de objektive som subjektive vilkår for bedrageri - herunder vinnings hensikt - fortsatt er til stede.
Utvalget finner således ikke grunnlag for opphevelse av kjennelsen p.g.a. mangelfull saksbehandling. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 uriktig. Den konkrete lovanvendelse er utvalget avskåret fra å overprøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.