HR-1988-412-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-06 |
| Publisert: | HR-1988-00412k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 412 K/1988, jnr 233/1988 |
| Parter: | A mot B (advokat Magne Revheim). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §398, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2 |
Etter at B hadde begjært A utkastet fra partenes tidligere felles bolig, avsa Bergen namsrett 30. november 1987 kjennelse om utkastelse av A.
Kjennelsen ble forkynt for ham pr post 6. desember 1987. Han påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet var poststemplet 28. desember 1987.
Bergen namsrett gjorde ham oppmerksom på at fristen var oversittet og orienterte ham om muligheten til å begjære oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
A opprettholdt kjæremålet. Han begjærte ikke oppreisning.
I kjennelse 11. mars 1988 avviste Gulating lagmannsrett kjæremålet som for sent fremsatt.
A har i rett tid påkjært avvisningskjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Senere er det klarlagt at han subsidiært søker om oppreisning.
A hevder at lagmannsretten tar feil når den har funnet at kjæremålsfristen var oversittet. Etter hans mening gikk det frem av Bergen namsretts følgeskriv til forkynnelsesdokumentene at fristen for kjæremål var fire uker. I skrivet heter det: «Fristen er 2 - to - uker fra dette brev er mottatt, men ikke mer enn 4 - fire - uker etter at brevet ble postlagt.» Prinsipalt legger A ned påstand om at kjæremålet var rettidig. Subsidiært krever han oppreisning for oversittelse av fristen. Han nedlegger også påstand om at motparten skal tillegges saksomkostningene.
Kjæremotparten legger i sitt tilsvar ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
2. Bergen namsrett kjennelse stadfestes.
I begge tilfeller:
3. A betaler saksomkostninger til B kr 1.000,- knyttet til kjæremål til Høyesterett.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Fristen for kjæremål over namsrettens kjennelse var to uker, jf tvistemålsloven §398 første ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at kjæremålet måtte avvises, og viser til lagmannsrettens begrunnelse. Spørsmålet om namsrettens veiledning til den kjærende part vedrørende kjæremålsfristen kunne misforstås, kan eventuelt bare få betydning for oppreisningsspørsmålet.
Det er nå på det rene at den kjærende part subsidiært søker oppreisning. Dette spørsmål hører imidlertid under lagmannsretten.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.