HR-1988-43-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-08 |
| Publisert: | HR-1988-00043k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 43 K/1988, jnr 300/1987: |
| Parter: | A og B (advokat Per Haugum) mot C (advokat Gunnar Olsen). |
| Forfatter: | Endresen, Skåre, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, Tvistemålsloven (1915) §179, §189, §189, §404, §86 |
Under partsavhør i farskapssak for Eiker, Modum og Sigdal herredsrett den 17. oktober 1985 forklarte A at hun ikke hadde hatt seksuell omgang med andre enn C på den tid hun ble med barn.
C benektet å ha hatt seksuell omgang med A, og nektet følgelig å erkjenne farskapet. Han var villig til å avgi blodprøve, og har i sakens anledning avgitt en rekke blodprøver.
Den første blodprøven ble knust i posten. Prøve nr 2, som ble tatt på Vefsn sykehus 31. mars 1986 (2 påskedag), kom frem uskadd, mens prøve nr 3, tatt på Vefsn sykehus 25. april 1986, også var knust ved fremkomst. Prøve nr 4 ble tatt 5. juni 1986, og kom uskadd frem til Rettsmedisinsk Institutt, men legens stempel manglet på følgepapirene.
Prøve 2 og 4 ga forskjellig resultat i flere av analysesystemene, og Rettsmedisinsk Institutt bad derfor om nok en prøve av C i brev til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 8. juli 1986. Slik prøve ble tatt, men også den viste forskjellige resultater fra de forrige. De tre analyserte blodprøvene måtte være tatt fra tre forskjellige personer. Da C ga uttrykk for at han ikke ville ta flere blodprøver, avsa Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 17. desember 1986 kjennelse for pågripelse av C og tvangsmessig avgivelse av nok en blodprøve. Samtidig ble C anmeldt til politiet for overtredelse av straffeloven §166 og §189 m m.
Prøven ble avgitt 7. januar 1987 med politiet til stede. Den ga samme resultat som den sist analyserte prøven. Rettsmedisinsk Institutt konkluderte derfor 22. februar 1987 med at C var utelukket som far til As barn, B.
A krevet ved sin prosessfullmektig i prosessskriv 16. mars 1987 til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett at det ble tatt ytterligere en blodprøve av saksøkte, og det under slike forhold at det ikke kunne være tvil om at det var saksøktes blod som ble avgitt. Prosesskrivet ble supplert 25. mars 1987, og det ble krevet avhør ved bevisopptak av et nytt vitne, D. Den 27. april 1987 gjorde saksøkernes avhør av ytterligere tre vitner. Samtlige fire vitner ble avhørt ved bevisopptak for Alstahaug herredsrett den 12. juni 1987 og 18. juni 1987. Saksøkte C ble også avhørt, og han sa seg nok en gang villig til å ta blodprøve og slik at adv. Hauso som ivaretok saksøkernes interesser på stedet, skulle være til stede under prøvetakingen. Prøven ble tatt 23. juni 1987, og følgepapirene er forsynt med Cs fingeravtrykk. Analyseresultatet ble det samme som ved de to tidligere prøver, og Rettsmedisinsk Institutt opprettholdt utelukkelsen av C som barnets far. Den siste prøven ble tatt med advokat Hauso til stede. Advokat Hauso var også til stede under det siste rettslige avhør av C og kjente Cs identitet. Hauso tok selv hånd om blodprøven, og sendte denne rekommandert til Rettsmedisinsk Institutt. I prosesskrift til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 22. september 1987 krever saksøkerne ytterligere bevis innhentet:
"1) Nytt avhør av saksøkte.
2) Nytt avhør av E
3) Ny blodprøve av saksøkte (avgitt annet sted enn Vefsn sykehus).
4) Genetisk-antropologiske undersøkelser (gentester).
5) Ytterligere/utdypende uttalelse fra Rettsmedisinsk Institutt hvor det gjøres nærmere rede for de enkelte blodtypetestene, samt uttalelse hvorledes det forholder seg m.h.t. den blodtypestatistiske farskapsindeks."
Ved brev 20. oktober 1987 avslo Eiker, Modum og Sigdal herredsrett å innhente ytterligere bevis i saken. Beslutningen viser til advokat Harald Hausos redegjørelse til retten 14. oktober 1987.
Saksøkerne påkjærte herredsrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett prinsipalt på grunn av saksbehandlingsfeil, subsidiært på grunn av feil lovanvendelse og bevisvurdering.
Eidsiavating lagmannsrett avsa den 24. november 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens beslutning av 20. oktober 1987 stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De viser til at lagmannsretten har lagt en feilaktig forståelse av sitt eget rettslige utgangspunkt til grunn når den er kommet til at de tilbudte bevis skal nektes ført. De tilbudte nye bevis er nødvendige for å skape klarhet i hvilke blodprøver som er forfalsket.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1.Før det berammes hovedforhandling i saken skal følgende ytterligere bevis innhentes: a) avhør av saksøkte b) avhør av E c) avhør av F d) ny blodprøve av saksøkte avgitt annet sted enn på Sandnessjøen eller Vefsn sykehus e) vevstypeundersøkelser av saksøkte.
2. Saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg til det offentlige."
Kjæremålsmotparten har tatt til motmæle og vist til at kjæremålet i realiteten er rettet mot lagmannsrettens anvendelse av tvistemålsloven §86 på et konkret saksforhold og dessuten inneholder nye anførsler om bevisvurderingen.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til C for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §86 uriktig. Derimot er det vanskelig å si hvilket alternativ i §189 første ledd som er benyttet. Enkelte formuleringer kan tyde på at lagmannsretten har benyttet nr 3, men denne bestemmelsen passer ikke på blodtypeundersøkelser i en farsskapssak.
Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes, jf §179 første ledd i f.
SLUTNING:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Spørsmålet om å tilkjenne saksomkostninger utstår til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.