HR-1988-438-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-19 |
| Publisert: | HR-1988-00438k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 438 K/1988, jnr 216/1988 |
| Parter: | Bærum kommune (advokat Arne Haavind) mot A/S Elektrokontakt (advokat Nils-Henrik Pettersson). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181, §404 |
I sak A 240/84 og A 228/85, begge anlagt av A/S Elektrokontakt mot Bærum kommune og forenet til felles behandling, avsa Asker og Bærum herredsrett 23. juni 1986 dom, som for så vidt gjelder sak A 228/85 har slik domsslutning:
Sak A 228/85:
1. BÆRUM KOMMUNE's ligning av A/S ELEKTROKONTAKT for inntektsåret 1982 oppheves for så vidt angår nedskrivning for prisfallsrisiko på varekontrakter.
2. BÆRUM KOMMUNE's ligning av A/S ELEKTROKONTAKT for inntektsåret 1982 stadfestes for så vidt angår nedskrivning på fordringer og nedskrivning for prisfallrisiko på varelager.
3. Bærum kommune dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A/S ELEKTROKONTAKT med kr. 23.595,- - kronertjuetretusenfemhundreognittifem -.
Herredsretten sa dette om saksomkostningsspørsmålet i sak A 228/85:
For øvrig finner retten at Bærum kommune bør erstatte ELKO dets saksomkostninger i sak A 228/85, jfr. tvistemålsloven §174, annet ledd. Rettens begrunnelse for dette er dels at ELKO har vunnet saken på ett punkt. Videre har retten lagt vekt på det som etter dens oppfatning er den vesentligste foranledningen til saken, nemlig ligningsmyndighetenes mer kritiske praktisering av skattereglene på de områder saken gjelder fra og med inntektsåret 1982. Det er forståelig at en skattyter har vanskelig for å forsone seg med en plutselig relativt drastisk innstramming i praksis."
Bærum kommune påkjærte saksomkostningsavgjørelsen i begge saker til Eidsivating lagmannsrett, som 23. september 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bærum kommune til A/S Elektrokontakt 2.000,- -totusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
I sak A 228/85 har herredsretten gitt §174 annet ledd anvendelse. Også her beror omkostningsavgjørelsen på en skjønnsmessig vurdering. I §174 annet ledds annet punktum er regnet opp tilfelle hvor unntaksregelen «særlig gjelder», en oppregning som ikke er uttømmende og således ikke setter rammer for rettens skjønn. Det kan ikke ses å være i strid med loven at retten gjør bruk av unntaksregelen ut fra den oppfatning at «den vesentligste foranledning til saken» er en plutselig relativt drastisk innstramning i ligningspraksis. - Holdbarheten av denne oppfatning kan lagmannsretten ikke prøve.
Ved kjæremålserklæring 8. oktober 1986 påkjærte Bærum kommune lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen i sak A 228/85 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kommunen gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde tolket tvistemålsloven §174 annet ledd uriktig når den hadde tilkjent saksøkeren saksomkostninger i dette tilfellet. I kjæremålserklæringen heter det om dette blant annet:
"Når en sak dels vinnes, dels tapes, hvilket var tilfelle i herredsrettens sak A 228/85, er hovedregelen at hver av partene bærer sine egne omkostninger, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd. Etter §174 annet ledd kan imidlertid retten etter en skjønnsmessig vurdering fravike hovedregelen i første ledd. I tvistemålsloven §174 annet ledds annet punktum er regnet opp tilfeller hvor unntaksregelen i første punktum «særlig gjelder», og det er på det rene at denne oppregning ikke er uttømmende. Etter den kjærende parts mening gir imidlertid oppregningen en klar ramme for arten av de tilfeller som er forutsatt å skulle falle inn under unntaksregelen. I den foreliggende sak har retten etter den kjærende parts syn anvendt bestemmelsen på en måte som ligger utenfor den skjønnsadgang bestemmelsen hjemler.
Herredsretten og lagmannsretten synes ved sin vurdering av saksomkostningsspørsmålet å ha oversett det helt sentrale poeng at den "plutselig relativt drastiske innstramning i ligningspraksis" består i at ligningsmyndighetene fra og med 1982 har prioritert å kontrollere poster i selvangivelsene som tidligere i stor grad ble godkjent etter skattyters påstand, fordi de ikke ble kontrollert. Det er klart at kjæremotparten ikke har krav på at en slik "praksis" opprettholdes og at ligningsmyndighetene både har rett og plikt til å bringe ligningen i samsvar med loven regler for hvert enkelt inntekstår. Dette er også lagt til grunn av herredsretten, og tilkjenning av saksomkostninger etter tvistemålsloven §174 annet ledd, må under disse omstendigheter bero på en uriktig fortolkning av bestemmelsen.
Dersom unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd, gis anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, vil hovedregelen i §174 første ledd bli helt illusorisk.
A/S Elektrokontakt gjorde gjeldende at kjæremålet måtte forkastes.
Ved ankeerklæring 15. september 1986 anket A/S Elektrokontakt herredsrettens dom i sak 228/85 så langt det gjaldt avgjørelsen av spørsmålet om nedskriving av prisfallsrisiko på varelager. Høyesteretts kjæremålsutvalg sendte 11. november 1986 slikt brev til Asker og Bærum herredsrett:
Dokumentene i saken oversendes Asker og Bærum herredsrett til forberedelse av ankesaken. Kjæremålet stilles i bero for det tilfelle at ankesaken ikke skulle bli fremmet til realitetsavgjørelse.
Partene bes underrettet.
I ankesaken la A/S Elektrokontakt ned slik påstand:
1. Bærum kommunes ligning for 1982 av Elektrokontakt oppheves for såvidt angår prisfallsrisiko for varelager.
2. Asker og Bærum herredsretts saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
3. A/S Elektrokontakt tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Bærum kommune la ned slik påstand:
1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Eidsivating lagmannsrett avsa 16. juni 1988 dom med slik slutning:
1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Elektrokontakt v/styrets formann til Bærum kommune v/ordføreren kr. 40.696 -førtitusensekshundreognittisekskroner- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
Om saksomkostningsspørsmålet heter det i lagmannsrettens dom:
Bærum kommune har for lagmannsretten ikke nedlagt påstand om endring av herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og ELKO må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Bærum kommunes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsrettens dom er rettskraftig.
I prosesskriv 22. juli 1988 skrev Bærum kommune slik til Høyesteretts kjæremålsutvalg:
Av de tre realitetsspørsmål som Asker og Bærum herredsrett behandlet i sin sak nr. A 288/85 ble ett, nemlig spørsmålet om A/S Elektrokontakts nedskrivning for prisfallsrisiko på varelager, bragt inn for Eidsivating lagmannsrett av A/S Elektrokontakt. Forsåvidt angikk de to øvrige realitetsspørsmål ble herredsrettens avgjørelse rettskraftig. I ankesaken avsa lagmannsretten den 16. juni 1988 dom med slik slutning:
1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Elektrokontakt v/styrets formann til Bærum kommune v/ordføreren kr. 40.696,- - førtitusensekshundreognittisekskroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommen var enstemmig.
Etter lagmannsrettens dom, som ennå ikke er rettskraftig, er den ligningsmessige situasjon for A/S Elektrokontakt for inntektsåret 1982 den samme som etter herredsrettens dom. Ligningsmyndighetenes reduksjon av A/S Elektrokontakts fordringsnedskrivning med kr. 484.000,- (fra selvangivelsespåstanden kr 934.000,- til kr. 450.000,-), og av varelagernedskrivningen med kr. 2.600.000,- (fra selvangivelsespåstanden kr. 5.600.000,- til kr. 3.000.000,-) er således stadfestet, mens reduksjonen av nedskrivningen på varekontrakter med kr. 754.000,- (fra selvangivelsespåstanden kr. 2.406.000,- til kr. 1.652.000,-) er opphevet, dog uten at det er gitt retningslinjer for det nye skjønn.
Idet spørsmålet om lovligheten av herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak A 228/85 er bragt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg av Bærum kommune, ble det ikke lagt ned påstand om endring av denne omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten.
Bærum kommune fastholder det syn at herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med tvistemålsloven §174, og den påstand som er nedlagt i kjæremålserklæringen opprettholdes.
A/S Elektrokontakt har i prosesskriv 25. juli 1988 anført:
Etter min oppfatning reiser lagmannsrettens dom også en prosessuell problemstilling.
Under hovedforhandling for lagmannsrett nedla Bærum kommune ikke påstand om at herredsrettens omkostningsavgjørelse skulle endres. Dette er uttrykkelig gjengitt i lagmannsrettens dom, og fremgår videre av Bærum kommunes påstand.
A/S Elektrokontakt vil hevde at kjæremålsutvalget på denne bakgrunn er avskåret fra å realitetsbehandle kjæremålet.
Etter tvistemålsloven §181 første ledd ville lagmannsretten hatt kompetanse til å omgjøre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Og jeg formoder at når kjæremålet blir stilt til bero, skyldtes dette at kjæremålsutvalget ønsket å avvente lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet.
I forholdet mellom et kjæremål og en anke, er det naturlig at avgjørelsen i anken går foran. Dette bør også gjelde saksomkostningsspørsmål. En hovedforhandling i en ankeforhandling gir et bredere og bedre grunnlag for å avgjøre spørsmålet enn den skriftlige behandlingen i et kjæremål.
Etter Elektrokontakts oppfatning har derfor Bærum kommune i realiteten avskåret seg fra å opprettholde kjæremålet ved ikke å angripe omkostningsavgjørelsen i forbindelse med ankesaken."
A/S Elektrokontakt har lagt ned slik endelig påstand:
Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I begge tilfeller:
A/S Elektrokontakt tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Bærum kommune har i et senere prosesskriv anført at formålet med kjæremålet er å få en avgjørelse av om herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak 228/85 A er i strid med loven. Lagmannsretten avgjorde for sin del dette spørsmålet i kommunens disfavør allerede da den avgjorde kommunens saksomkostningskjæremål ved kjennelsen 23. september 1986. Lagmannsretten kunne etter kommunens mening ikke vurdere dette spørsmålet på nytt i forbindelse med ankesaken, slik at spørsmålet bare kan få sin endelige løsning ved realitetsbehandling i kjæremålsutvalget. Etter kommunens mening er det ikke noe grunnlag for å avvise kjæremålet.
Bærum kommune har lagt ned slik endret påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling hvorved det legges til grunn at partene bærer sine egne omkostninger i Asker og Bærum herredsretts sak nr. 228/85.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger her et videre kjæremål, der kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kompetansen er også begrenset etter samme lovs §181 annet ledd. Kjæremålsutvalget må imidlertid ha full kompetanse til å prøve om det overhodet er adgang til å få herredsrettens omkostningsavgjørelse overprøvet ved kjæremål på det nåværende trinn av saken.
Ved avgjørelsen av dette spørsmål må utgangspunktet etter kjæremålsutvalgets mening tas i at overprøvelsen av en lavere retts omkostningsavgjørelse normalt skjer ved at selve saken bringes inn for høyere rett ved anke, jf tvistemålsloven §181 første ledd. Det kan da skje en fullstendig overprøvelse av omkostningsspørsmålet. For de tilfelle der det ikke er aktuelt å anke, gir loven adgang til en sterkt begrenset overprøvelse av omkostningsavgjørelsen ved kjæremål, jf §181 annet ledd. Denne adgang er subsidiær i den forstand at hvis det først er erklært kjæremål og deretter ankes, utelukker anken at det treffes særskilt avgjørelse i kjæremålssaken, jf Rt-1983-1557. Det vanlige er at kjæremålssaken stilles i bero til det viser seg om ankesaken leder til en realitetsavgjørelse noe som antakelig på grunn av en misforståelse ikke ble gjort i lagmannsretten i dette tilfelle. Spørsmålet blir så hvilke følger lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet over herredsrettens omkostningsavgjørelse får når ankesaken senere avgjøres ved dom.
Man kan ikke se at det ville ha vært noe i veien for å avgjøre omkostningsspørsmålet for herredsretten ved lagmannsrettsdommen av 16 juni 1988 hvis den vinnende part, Bærum kommune, hadde nedlagt påstand om det. Selv om lagmannsretten som ankedomstol trolig ville vært bundet av sitt standpunkt som kjæremålsrett i spørsmålet om tolkingen av tvistemålsloven §174, ville saksomkostningenes beløp kunne være fastsatt skjønnsmessig innen loven ramme. Den omstendighet at anken til lagmannsretten bare omfattet herredsrettens avgjørelse vedrørende et av tre tvistepunkter, kunne eventuelt bare ha fått den betydning at lagmannsretten ved sin avgjørelse for de to tvistepunkter der dommen ikke var angrepet, måtte bygge på herredsrettens avgjørelse av sakens realitet og den bevisbedømmelse som lå bak denne.
Når Bærum kommune således unnlot å få herredsrettens omkostningsavgjørelse overprøvet ved lagmannsrettens dom, kan kommunen etter kjæremålsutvalgets mening ikke falle tilbake på det kjæremål som ble erklært over lagmannsrettens omkostningskjennelse, og som foreløpig har vært stilt i bero i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det følger av kjæremålsadgangens subsidiære karakter at når det har vært adgang til å få omkostningsspørsmålet prøvet under ankesaken, kan kjæremål ikke lenger anvendes over omkostningsavgjørelsen i første instans.
Etter dette må kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse vedrørende herredsrettens omkostningsavgjørelse avvises fra Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Bærum kommune pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg til A/S Elektrokontakt. Omkostningenes beløp settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.