HR-1988-440-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-20 |
| Publisert: | HR-1988-00440k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 440 K/1988, jnr 199/1988 |
| Parter: | Knut Bjørkelund (advokat Dagfinn Heradstveit) mot Einar Nævdal (advokat Frithjof Eeg). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Tvistemålsloven (1915), §180, §181 |
Einar Nævdal saksøkte ved stevning av 7. januar 1985 Knut Bjørkelund med krav om betaling av kr 39.966,66 for leverte varer og utført arbeide for KB Hus A/S hvor saksøkte var disponent. KB Hus A/S er gått konkurs, og det hevdes at Bjørkelund er personlig ansvarlig for beløpet.
Bergen byrett frifant Knut Bjørkelund. Med hjemmel i tvistemålsloven §172 første ledd ble Einar Nævdal pålagt å bære saksomkostningene for byretten med kr 10.500.
Einar Nævdal anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, som avsa dom med slik slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byretten eller for lagmannsretten.
Når det gjaldt saksomkostningsavgjørelsen sa lagmannsretten:
Anken har ikke ført frem, men retten finner at saken har budt på så mye tvil og saksforholdet vært så uklart, uten at den ene part kan bebreides fremfor den andre, at det foreligger særlige omstendigheter, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. På samme bakgrunn finner lagmannsretten heller ikke grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for byretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Knut Bjørkelund har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det foreligger slike særlige omstendigheter som omtalt i tvistemålsloven §180 første ledd. Han gjør videre gjeldende at det skal mye til for å fravike tvistemålsloven hovedregel om saksomkostninger, og i særdeleshet for å oppheve underinstansens omkostningsavgjørelse.
Etter den kjærende parts oppfatning kan det av domspremissene for de to retter, bortsett fra det som er uttalt i lagmannsrettens premisser når det gjelder selve saksomkostningsspørsmålet, ikke utledes at saken har frembudt så stor grad av tvil at det skulle være grunnlag for å fravike loven hovedregel.
Den kjærende part hevder at det ut fra lagmannsrettens bevisvurdering vanskelig kan sees at saksforholdet har vært uklart. Det er heller ikke noe i selve domspremissene som tilkjennegir at retten har vært i særlig tvil.
Det anføres til slutt at når kjæremotparten har valgt å føre sak om en såvidt beskjeden tvistegjenstand for to instanser, hvor han har tapt i begge, vil det være åpenbart urimelig at han ikke samtidig tilpliktes å erstatte den annen parts saksomkostninger.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand for Høyesteretts kjæremålsutvalg:
1. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 2 oppheves.
2. Knut Bjørklund tilkjennes saksomkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett.
I sitt tilsvar til Høyesteretts kjæremålsutvalg peker Knut Nævdal på den tvil som lagmannsretten har lagt til grunn når det gjelder sakens faktiske omstendigheter. Han sier videre: Hvis man går ut fra at et kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse kun skal kunne fremmes hvor det er direkte ulovlig, må man kunne utelukke de tilfeller hvor lagmannsretten selv har gitt uttrykk for tvil, og det har lagmannsretten gjort i den foreliggende sak. Ikke bare i forbindelse med omkostningsavgjørelsen der det særlig kommer til uttrykk, og hvilket vil være tilstrekkelig, men også der man gir uttrykk for å ha foretatt vurderinger.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand for Høyesteretts kjæremålsutvalg:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i ankesak av saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Kjæremålet kan bare føre frem hvis lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Ved avgjørelsen er utvalget bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har for begge instanser begrunnet omkostningsfastsettelsen med "at saken har budt på så mye tvil og saksforholdet har vært så uklart, uten at den ene part kan bebreides fremfor den andre, at det foreligger særlige omstendigheter". Denne begrunnelse går direkte på det første alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd, og tvil om faktum vil også utgjøre en særlig omstendighet etter tvistemålsloven §180 første ledd. Utvalget kan etter dette ikke se at det er noen feil i det rettslige utgangspunkt for lagmannsrettens omkostningsfastsettelser.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge, og omkostningene settes til 1 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.