HR-1988-475-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-03 |
| Publisert: | HR-1988-00475k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 475 K/1988, jnr 206/1988 |
| Parter: | Karl Lindhagen mot Jørund Nås dødsbo (advokat Terje Sørensen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §87, §101, §373, §65, Husleieloven (1939), Husleieloven (1939) §51 |
Oslo husleierett avsa 17. juni 1986 dom i saker mellom Karl Lindhagen og Jørund Nås dødsbo, forenet til felles behandling ved rettens beslutning av 1. august 1985. Domsslutningen hadde slik ordlyd:
I sak nr. 330/84:
1. Jørund Nå's dødsbo frifinnes for Lindhagens krav i pkt. 1, 2 og 3 i hans påstand.
2. Jørund Nå's dødsbo dømmes til å utbedre eventuell taklekkasje over Lindhagens leilighet.
3. Karl Lindhagen dømmes til å betale saksomkostninger til Jørund Nå's døsbo med kr. 17.200,- kronersyttentusentohundre - innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av dommen.
I sak nr. 260/85:
1. Karl Lindhagen dømmes til å flytte fra Lille Frogner alle 10.
2. Karl Lindhagen dømmes til å betale saksomkostninger til Jørund Nå's dødsbo med kr. 6.000,- kronersekstusen - innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av dommen.
Husleierettens dom ble i sin helhet påanket av Karl Lindhagen til Eidsivating lagmannsrett. Også for lagmannsretten ble sakene forenet til felles behandling.
Lagmannsretten avsa 24. februar 1988 dom med slik domsslutning:
I ankesak 409/86:
1. Husleierettens dom i sak 330/84 stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger til Jørund Nås dødsbo v/Lars Nå betaler Karl Lindhagen 30.200 - tredvetusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I ankesak 410/86:
1. Husleierettens dom i sak 260/85 stadfestes.
2. I saksomkostninger til Jørund Nås dødsbo v/Lars Nå betaler Karl Lindhagen 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dommen ble forkynt for Lindhagen 7. mars 1988. 30. april 1988 erklærte han anke til Høyesterett. Lagmannsretten underrettet ham om at anken var for sent fremsatt, idet ankefristen i husleiesaker er 14 dager. Lindhagen fremsatte omgående begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Lagmannsretten avsa 9. juni 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen av 9. mai 1988 om oppreisning tas ikke til følge.
2. Karl Lindhagen betaler 2.000 - totusen - kroner i saksomkostninger til Jørund Nå's dødsbo innen 2 - to - uker fra denne kjennelse forkynnes.
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte avgjørelser. Karl Lindhagen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og avgjørelsens innhold. Den kjærende part anfører at det var en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side at kjennelse ble avsagt uten at han fikk anledning til å uttale seg om motpartens prosesskrift av 27. mai 1988, hvor oppreisningsspørsmålet er behandlet. Saksbehandlingen hevdes å stride mot det kontradiktoriske prinsipp. Lagmannsretten har unnlatt å ta hensyn til den kjærende parts anførsel i oppreisningsbegjæringen om at lagmannsretten har forsømt sin plikt til å opplyse om ankefristen, jf tvistemålsloven §87 annet punktum. Dette burde vært tillagt vekt ved vurderingen av om fristoversittelsen kan legges ham til last, jf domstolsloven §153 første ledd. Det er også en feil at lagmannsretten ikke har vurdert betydningen av at det her gjelder en ekstraordinær frist. Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten legger et uriktig faktum til grunn ved å forutsette at han må ha blitt klar over den korte ankefrist i forbindelse med anken til lagmannsretten. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner hevdes å være mangelfulle ved at det ikke er redegjort for hvilken aktsomhetsnorm lagmannsretten utleder av domstolsloven §153 første ledd. Det anføres at det er uriktig av retten å legge vekt på den kjærendes subjektive forutsetninger i kraft av hans juridiske studier. På bakgrunn av lagmannsrettens resultat anfører Lindhagen også at retten har stilt for strenge krav til den objektive aktsomhet som kreves etter domstolsloven §153 første ledd. Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten tar feil når retten ikke finner at det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Han viser til uttalelser i forarbeidene til domstolsloven §153 som han mener gir anvisning på en lempelig praktisering av bestemmelsen, og bemerker at det er av vesentlig betydning for ham å få anledning til å bringe saken inn for Høyesterett. Samtidig kan han ikke se at oppreisning vil medføre relevante ulemper for motparten. Endelig anfører han at lagmannsretten har misforstått hans henvisning i oppreisningsbegjæringen til "påstand nr. 5 i ankesak 409/86". Det han siktet til med denne anførsel var at lagmannsretten under ankesaken uriktig unnlot å behandle spørsmålet om motparten hadde rettslig interesse etter at den eiendom som leieforholdet knyttet seg til var solgt. Om lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bemerker den kjærende part at den bygger på oppgave fra motparten som ikke er meddelt ham. Denne del av kjennelsen må derfor oppheves. Han reiser også spørsmål om det var riktig å påføre ham utgifter ved å gi motparten adgang til å inngi prosesskrift om oppreisningsspørsmålet når prosesskriftet ikke inneholder nye relevante faktiske opplysninger.
Karl Lindhagen har nedlagt slik påstand: Prinsipalt 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Kjæremålet gis oppsettende virkning. 3. Den kjærende tilkjennes saksomkostninger. Subsidiært. 1. Karl Lindhagen gis oppreisning over ankefristen. 2. Kjæremålet gis oppsettende virkning. 3. Den kjærende tilkjennes saksomkostninger.
Jørund Nås dødsbo har i tilsvar imøtegått anførslene i kjæremålserklæringen og gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Kjæremålsmotparten bemerker at det avgjørende er at selv om Lindhagen hadde fått oppreisning for fristoversittelsen, er det meget lite sannsynlig at hans anke ville blitt fremmet for Høyesterett, og enda mindre sannsynlig at anken ville føre frem. Det ville da være meningsløst å gi oppreisning.
Jørund Nås dødsbo har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: 1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. Kjæremålet gis ikke oppsettende virkning. Subsidiært: 1. Karl Lindhagen gis ikke oppreisning for oversittelse av ankefristen. 2. Kjæremålet gis ikke oppsettende virkning. For både den prinsipale og den subsidiære påstand: 1. Karl Lindhagen dømmes til å betale sakens omkostninger.
I et senere prosesskrift har Karl Lindhagen anført at lagmannsretten har tatt feil når det er lagt til grunn at husleieloven ankefrist gjelder. Sak nr 409/86 gjelder bl a et pengekrav basert på en arbeidsavtale, ikke et "leieforhold etter denne lov", jf husleieloven §51 første ledd. Det vises til at motparten nedla påstand om avvisning av denne del av saken fra husleieretten. Sak nr 410/86 gjelder spørsmålet om fraflytting. Tvisten gjaldt gyldigheten av leiekontrakten, altså et rent avtalerettslig spørsmål. Det var ikke spørsmål om innholdet av et leieforhold, og det var ikke aktuelt å anvende husleieloven regler. Dermed kan det være grunn til å anta at heller ikke denne sak gjelder et "leieforhold etter denne lov", slik at den ikke faller inn under ankefristen i husleieloven §51.
Lindhagen gjør gjeldende at det må anses som særlige omstendigheter etter domstolsloven §153 hvis man kommer til at deler av saken ikke omfattes av husleieloven §51. Han viser til at oppreisning her blir nødvendig for at saken skal kunne fortsettes med samme omfang som tidligere. Den kjærende part redegjør også nærmere for sin anførsel i kjæremålserklæringen om motpartens manglende søksmålskompetanse. Han bemerker at motpartens krav på saksomkostninger for kjæremålsutvalget - 5.000 kroner - er satt for høyt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Karl Lindhagen har oversittet den særlige ankefrist på 14 dager som etter husleieloven §51 første ledd annet punktum gjelder for tvistemål om leieforhold. Utvalget antar at denne ankefristen får anvendelse også på tvistespørsmålene i ankesak nr 409/86 (sak nr 260/85 for husleieretten), som etter omstendighetene må sies å utspringe av leieforholdet og har vært behandlet av husleieretten. Utvalget antar - som lagmannsretten - at oversittelsen av ankefristen ikke er forsettlig, men finner etter omstendighetene at oppreisning ikke bør gis. Den ankende part har ikke gjort det sannsynlig at oversittelsen ikke kan legges ham til last. Han studerer jus og har, etter å ha hatt prosessfullmektig for husleieretten, valgt selv å prosedere saken for lagmannsretten og å ta ut ankeerklæring for Høyesterett, hvor det for øvrig gjelder den samme ankefrist som ved anken til lagmannsretten. Under disse omstendigheter kan ikke utvalget se at det er noe grunnlag for å bebreide lagmannsretten for at den ikke av eget tiltak har gjort den ankende part oppmerksom på at ankefristen var 14 dager. Utvalget kan heller ikke se at særlige omstendigheter ellers taler for at oppreisning gis og vil i denne sammenheng peke på at sakene ligger slik an at det må antas at en rettidig anke til Høyesterett ville ha blitt nektet fremmet etter bestemmelsene i tvistemålsloven §373 tredje ledd.
Når det gjelder den kjærende parts anførsler om partsforholdet bemerker utvalget at da Jørund Nå døde like før hovedforhandlingen i husleieretten, hadde han prosessfullmektig med alminnelig prosessfullmakt. Det var dermed korrekt at saken fortsatte med dødsboet som part, jfr tvistemålsloven §101. At dødsboet senere har overdratt eiendommen, var etter tvistemålsloven §65 ikke til hinder for at saken fortsatte mellom boet og den kjærende part.
Etter dette finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Dette gjelder også saksomkostningsavgjørelsen. Dessuten bør anken avvises fra Høyesterett. Videre må Jørund Nås dødsbo tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det oppgitte krav på kr 5.000,- tas til følge. Kjennelsen er enstemmig.