HR-1988-476-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-03 |
| Publisert: | HR-1988-00476k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 476 K/1988, jnr 213/1988 |
| Parter: | Jogeir Eikeland (advokat Eng. Eikeland) mot 1. Gerd og Johannes Rød) (advokat Øyvind Kvåle) 2. Erling T Håvik ) 3. Ole Bjørn Eikeland ) 4. Einar Eikeland ) 5. Harald Eikeland ). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407 |
Ved Midhordland herredsretts skjønn 18. mai 1984 ble det fastsatt erstatninger til grunneierne i området Leira innerst i Eikelandsfjorden i Fusa kommune. Området var vedtatt ekspropriert i forbindelse med gjennomføring av stadfestet reguleringsplan. Det var tvist om eiendomsretten til den sydlige del av arealet, og erstatningen ble derfor deponert.
Da det ikke ble oppnådd enighet mellom de berørte parter, krevet Jogeir Eikeland ved stevning 10. februar 1986 til Midhordland herredsrett dom for at han alene hadde krav på erstatningsbeløpet. Ved Midhordland herredsretts dom 24. desember 1986 ble de saksøkte frifunnet. Etter anke fra Jogeir Eikeland avsa Gulating lagmannsrett 23. oktober 1987 dom med slik domsslutning:
1. Midhordland herredsretts dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jogeir Eikeland til Gerd Rød m.fl. ved advokat Kvåle kr. 14.498,- - -fjortentusenfirehundreognittiåttekroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
29. januar 1988 begjærte Jogeir Eikeland gjenopptagelse av lagmannsrettens dom. Begjæringen ble begrunnet med at man ved undersøkelser i statsarkivet hadde funnet en skylddelingsforretning for gnr 22 bnr 5 som skrev seg fra 25. april 1895. Skylddelingsforretningen ble hevdet å vise at "Kleivabøen" hørte til nedre Eikelands innmark og ikke til Heiane-fellesskapet. Hvis forretningen hadde vært kjent, måtte den etter Eikelands mening åpenbart ha ledet til et annet resultat. Gulating lagmannsrett avsa 8. juli 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jogeir Eikeland til motpartene v/advokat Øyvind Kvåle kr. 500,-femhundrekroner - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.
Lagmannsretten viste til tvistemålsloven §407 annet ledd, og fant at Eikeland ikke hadde sannsynliggjort at han var uten skyld i at gjenopptagelsesgrunnen ikke ble gjort gjeldende på ordinær måte, iallfall i ankesaken. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens doms- og kjennelsesgrunner.
Jogeir Eikeland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på feil og misforståelser. Det nye dokument, skylddelingen fra 1895 etablerte ikke bnr 5 grensemessig. Bruket fikk først sine grenser ved utskiftningsforretningen i 1903, og det var utenkelig for parten og prosessfullmektigen at den gamle skylddelingsforretningen kunne bidra til noen oppklaring av eiendomsgrensene ut over utskiftningsforretningen. Skylddelingsforretningen viser imidlertid at en nabo eide en teig som grenset til bnr 5 på nordsiden. Denne er klart avmerket på utskiftningskartet fra 1903. Den er sammen med bnr 5 på kartet benevnt "Kleivabøen". Lagmannsretten har feilaktig lagt "Kleivabøen" til Heiane-fellesskapet som ligger ca 65 m lenger øst. Den kjærende part hadde ingen oppfordring til å undersøke skylddelingen fra 1895 under saksforberedelsen hverken for herredsretten eller lagmannsretten da denne ikke etablerte hans eiendomsgrenser. Skylddelingen ble fremskaffet fordi lagmannsretten la til grunn at "Kleivabøen" tilhørte Heiane-fellesskapet før utskiftningen i 1924. Skylddelingsforretningen fra 1895 er sammen med utskiftningskartet fra 1903 og utskiftningsforretningens grensebeskrivelse bevis for at "Kleivabøen" alltid har tilhørt nedre Eikeland, og fra 1903 bnr 5.
Den kjærende part er uten skyld i at gjenopptagelsesgrunnen ikke ble gjort gjeldende under ankesaken, og det hevdes å være åpenbart at skylddelingsdokumentet fra 1895 må medføre en annen avgjørelse, helt eller delvis, enn den avsagte dom. Jogeir Eikeland har nedlagt slik påstand:
1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 8. juli 1988 oppheves og dommen i sak 69/87 av 23. oktober 1987 gjenopptas til fornyet behandling.
2. Motpartene pålegges å betale Jogeir Eikeland saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg slik utvalget finner passende.
Kjæremålsmotpartene har tatt til motmæle i kjæremålet og tiltrådt lagmannsrettens begrunnelse. De har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har forkastet gjenopptagelsesbegjæringen under henvisning til tvistemålsloven §407 annet ledd, idet den har funnet at Jogeir Eikeland ikke har sannsynliggjort at han uten egen skyld har vært ukjent med den skylddelingsforretning som nå påberopes som grunnlag for begjæringen om gjenopptagelse. Skylddelingsforretningen av 1895 gjelder fradelingen av gnr 22 bnr 5, altså den eiendom som nå tilhører Eikeland og som han hevder at det omtvistede areal var en del av inntil ekspropriasjonen. Forretningen var tilgjengelig i Statsarkivet. Eikeland hevder imidlertid at han ikke hadde foranledning til å fremskaffe utskrift av skylddelingsforretningen for eiendommen, fordi det ikke var denne som etablerte eiendommens grenser, men en utskiftningsforretning i 1903. Denne anførsel kan etter utvalgets mening ikke føre frem. Selv om grensene ble etablert ved utskiftningsforretninger i 1903/1905 og i 1924, måtte det være en ikke fjerntliggende mulighet for at skylddelingen kunne inneholde opplysninger av interesse for forståelsen av disse forretningene, slik Eikeland nå hevder at den gjør. Det er fra Eikelands side anført at det først var lagmannsrettens dom som ga ham foranledning til nærmere undersøkelser i Statsarkivet, men utvalget finner at han iallfall måtte ha en slik foranledning etter herredsrettens dom. Utvalget er således enig med lagmannsretten i at tvistemålsloven §407 annet ledd er til hinder for gjenopptagelse. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Motpartene har krevet saksomkostninger med 500 kroner. Kravet tas til følge. Kjennelsen er enstemmig.