HR-1988-494-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-10 |
| Publisert: | HR-1988-00494k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 494 K/1988, jnr 216/1988 |
| Parter: | A/S Bergens Sandsilo (styrets formann v Wesenberg) mot Henry Torvund (advokat Karsten Solberg). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §373, Jordskifteloven (1950), §373, §407, Straffeloven (1902) §166, §182, §384, Tinglysingsloven (1935) §13 |
I 1970 inngikk Sigvald Torvund og Agnar Storheim avtale hvor Storheim ble gitt rett til uttak av sand, singel og grus på Torvunds eiendom gnr 100 bnr 1 og 10 i Høyanger. Storheim inngikk samtidig en tilsvarende avtale med Georg Torvund om utnyttelse av gnr 100 bnr 3.
I januar 1974 inngikk Agnar Storheim avtale med A/S Bergens Sandsilo hvor Bergens Sandsilo fikk overdratt fremdriftsretten av sandprodukter. Overdragelseserklæringen ble tinglyst på eiendommen 4. mars 1974.
Etter grunneiernes oppfatning hadde Agnar Storheim misligholdt avtalene da han ikke innen en viss tid hadde satt igang utnyttelsen av sand- og grusforekomstene. De gjorde i brev av 7. januar 1974 til Storheim og i brev av 7. februar 1974 til Storheim og A/S Bergens Sandsilo gjeldende at de på dette grunnlag anså seg ubundet av de inngåtte kontrakter.
Magnar Torvund som hadde fått gnr 100 bnr 3 overdratt fra sin far, Georg Torvund, inngikk kontrakt med Statens vegvesen i Sogn og Fjordane om utnyttelse av grus på eiendommen.
A/S Bergens Sandsilo med Agnar Storheim som hjelpeintervenient, gikk til søksmål mot Magnar Torvund. Ytre Sogn herredsrett avsa 28. april 1978 dom hvor avtalen mellom Agnar Storheim og Georg Torvund ble kjent uforbindende for Magnar Torvund og kunne bli å slette som heftelse på gnr 100 bnr 3. Dommen ble ikke anket.
Henry Torvund som hadde overtatt gnr 100 bnr 1 og 10 etter sin far Sigvald Torvund, gikk i 1984 til sak mot Agnar Storheim og A/S Bergens Sandsilo for å få fastslått at rettighetene til uttak av sand-, singel- og grusforekomster på gnr 100 bnr 1 og 10 i Høyanger ikke lenger forelå, og at avtalen kunne slettes som heftelse på eiendommen.
Ytre Sogn herredsrett avsa 2. januar 1985 dom med slik slutning:
1. Kontrakten mellom Agnar Storheim og Sigvald Torvund dat. 6. august 1970 og mellom Agnar Storheim og A/S Bergens Sandsilo dat. 8. januar 1974 kjennes uforbindende for Henry Torvund og blir å slette som hefte på gnr. 100 bnr. 10 i Høyanger kommune.
2. Agnar Storheim og A/S Bergens Sandsilo har ingen rettigheter til sand-, singel- og grusforekomster på gnr. 100 bnr. 1 i Høyanger.
3. I saksomkostninger betaler Agnar Storheim og A/S Bergens Sandsilo til Henry Torvund kr.30.171,70 -kronertrettitusenetthundreogsyttien 70/100.
A/S Bergens Sandsilo og Agnar Storheim anket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som ved dom 12. desember 1986 avsa dom med slik slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes. Av det omkostningsbeløp som er fastsatt i herredsrettens dom skal betales rente med 15 - femten - prosent pr. år fra 20. januar 1985 til 31. januar 1986, og 18 - atten - prosent pr. år fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Bergens Sandsilo og Agnar Storheim til Henry Torvund, en for begge og begge for en, kr 28.500,- - åtteogtyvetusen- femhundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
A/S Bergens Sandsilo og Agnar Storheim anket Gulating lagmannsretts dom til Høyesterett.
Ved kjennelse 12. juni 1987 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg anken fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 og ila A/S Bergens Sandsilo og Agnar Storheim saksomkostninger.
A/S Bergens Sandsilo, ved styrets formann Olav Wesenberg, begjærte 31. august 1987 saken gjenopptatt i medhold av tvistemålsloven §407 punkt 3 og 6. Som begrunnelse ble det blant annet anført at et brev av 19. januar 1976 fra Sigvald Torvund til A/S Bergens Sandsilo som var fremlagt som bevis i saken, ikke var underskrevet av Sigvald Torvund og heller ikke hadde vært forelagt ham. Det ble hevdet at brevet var falsk.
Gulating lagmannsrett avsa 24. juni 1988 kjennelse med slik slutning:
1. A/S Bergens Sandsilos begjæring om gjenopptagelse tas ikke til følge.
2. A/S Bergens Sandsilo betaler saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 2.000,- - to tusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.
Om saksforholdet vises for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens dommer og til lagmannsrettens kjennelse.
A/S Bergens Sandsilo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen er i hovedtrekk gjort gjeldende:
Lagmannsretten har gitt en uriktig fremstilling av A/S Bergens Sandsilos anførsler når det heter at begjæringen om gjenopptagelse er begrunnet med at brev av 16. mars 1975 fra Sigvalg Torvund til A/S Bergens Sandsilo ikke er underskrevet av Sigvald Torvund. A/S Bergens Sandsilo bestrider ikke ektheten av dette brev. Poenget er at det er brevet av 19. januar 1976 som ikke er underskrevet av Sigvald Torvund, og som må være falsk. Brevet av 19. januar 1976 kan således ikke påberopes som bevis for at det ikke forelå samtykke fra grunneierens side til at overdragelsen av sanduttaksretten fra Agnar Storheim til A/S Bergens Sandsilo ble tinglyst på eiendommen 4. mars 1974. Det må legges til grunn at slikt samtykke forelå. I motsatt fall ville det være begått en tinglysningsfeil, jf tinglysningsloven §13.
Det fremholdes at lagmannsrettens kjennelse således inneholder grove feil når det gjelder A/S Bergens Sandsilos begrunnelse for begjæring om gjenopptagelse samt av dennes påstander og bevisførsel.
Den kjærende part anfører videre:
Lagdommer Sollesnes som ble konfrontert med disse feil, innrømmet feilene som grov feil i saksbehandlingen. Videre innrømmet han at Sandsilos prosesskrift av 21. juni ikke var behandlet fordi han allerede hadde skrevet kjennelsen. Under omstendighetene anmodet han undertegneren om å sende inn kjæremålet skriftlig.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand for Høysteretts kjæremålsutvalg:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 24/6 -88 opheves og begjæringe om gjenopptagelse taes tilfølge.
2. Bergens Sandsilo tilkjennes fulle saksomkostninger etter rettens skjønn.
Ved oversendelsen av kjæremålet bemerker ekstraordinær dommer ved Gulating lagmannsrett Lars Sollesnes følgende:
Foranlediget av kjæremålet bemerkes at undertegnede hadde en samtale med Olav Wesenberg på gangen i Tinghuset en av dagene før kjæremålet ble innsendt. Det er riktig at jeg da ga uttrykk for at jeg ikke så at det forelå grunn til rettelse av lagmannsrettens kjennelse, og at kjennelsen måtte påkjæres når han var misfornøyd med den. Jeg har ikke gitt uttrykk for at lagmannsrettens kjennelse inneholdt "grov feil i saksbehandlingen", slik det er anført i kjæremålet. Det tilføyes at lagmannsrettens kjennelse var utformet og gått i sirkulasjon til dommerne før Sandsilos prosesskrift av 21. juni 1988. Dette var kjent for rettens medlemmer da kjennelsen ble avsagt 24. juni 1988. Retten fant ikke prosesskriftet så vidt relevant i forhold til gjenopptagelsesbegjæringen at det var grunn til å gjøre særskilt rede for dette i kjennelsen.
I to senere prosesskriv hevder den kjærende part at feilene i kjennelsen fra lagmannsretten kommer inn under tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5. Han utdyper videre sine påstander om falsk forklaring og dokumentfalsk og viser til straffeloven §182 og §166. Det hevdes at Høyesterett av prosessøkonomiske hensyn bør avvise hele søksmålet fra Henry Torvund.
I sitt tilsvar bestrider Henry Torvund at vilkårene for gjenopptagelse er tilstede, og legger ned slik påstand:
1. Gulating lagmannsrett sin kjennelse stadfestes.
2. A/S Bergens Sandsilo v/styrets formann, dømmes til å betale saksomkostninger til Henry Torvund for Høyesterett med kr. 1.200,-, samt 18% rente av de ilagte men ikke betalte saksomkostningene for Gulating lagmannsrett fra 10/7 1987 til betaling skjer.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet synes delvis begrunnet med at det foreligger saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling av gjenopptagelsesbegjæringen. Utvalget kan ikke se at det foreligger feil som kan gi grunnlag for opphevelse. Det kan således ikke ses at A/S Bergens Sandsilos prosesskrift av 21. juni 1988 inneholdt anførsler anførsler som krevde drøftelse i lagmannsrettens kjennelse. Heller ikke finner uvalget at det ellers foreligger mangler ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner som må lede til opphevelse. Det bemerkes at utvalget har den samme prosessuelle kompetanse som lagmannsretten til å prøve om vilkårene for gjenopptagelse foreligger.
Gjenopptagelse er begjært under henvisning til tvistemålsloven §407 nr 3 og nr 6. Som grunnlag for begjæringen er påberopt at brevet av 19. januar 1976 fra Sigvald Torvund til A/S Bergens Sandsilo er falsk. Utvalget innskyter at lagmannsretten må ha misoppfattet den kjærende parts anførsler når den har antatt at det samme ble påberopt for så vidt gjaldt brevet av 16. mars 1975 mellom de samme parter. Videre har den kjærende part, dels som en konsekvens av sin anførsel om at brevet av 19. januar 1976 er falsk, hevdet at det må legges til grunn at Torvund samtykket i at overdragelsen av uttaksretten for sand ble tinglyst på eiendommen.
Når det gjelder brevet av 19. januar 1976, bemerker utvalget at A/S Bergens Sandsilo i forbindelse med sin anke til Høyesterett over Gulating lagmannsretts dom av 12. desember 1986 gjorde gjeldende at dette brev måtte være falsk, jf prosesskrift av 14. mai 1987, sakens dok 71. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet ved kjennelse av 12. juni 1987 anken fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1, hvilket vil si at utvalget fant det klart at anken ikke ville føre frem. Dette innebærer at utvalget har tatt standpunkt til anførselen om at brevet var falsk og funnet enten at anførselen ikke hadde noe for seg eller at den ikke kunne få noen betydning for resultatet. Det er ikke i gjenopptagelsesbegjæringen påberopt nye bevis til støtte for anførselen. A/S Bergens Sandsilo har således hatt adgang til å gjøre vedkommende omstendighet gjeldende gjennom anke, og kan ikke da bruke den som grunnlag for begjæring om gjenopptagelse, jf tvistemålsloven §407 annet ledd og Rt-1976-878.
Utvalget finner grunn til å tilføye at det synes klart at brevet av 19. januar 1976 ikke kan være blitt til i etterhånd, idet det er besvart i et brev av 27. februar 1976 fra A/S Bergens Sandsilo til Sigvald Torvund.
Når det gjelder anførselen om at Torvund har samtykket i at overføringen av uttaksretten ble tinglyst på eiendommen, bemerker utvalget at A/S Bergens Sandsilo for lagmannsretten gjorde gjeldende "at Torvund ikke protesterte mot at avtalen om å overdra uttaksretten til Bergens Sandsilo ble tinglyst den 4. mars samme år", jf dommen side 6. Lagmannsretten uttaler om dette (dommen side 8) at det forhold at Torvund ikke protesterte mot tinglysning, må være uten betydning. Så langt det bygges på manglende protest, er det således ikke her tale om en ny kjensgjerning eller et nytt bevis som gjøres gjeldende i gjenopptagelsessaken. En slik omstendighet kunne det derimot ha vært om det kunne påvises at Torvund positivt hadde gitt samtykke til tinglysningen, men dette er det ikke grunnlag for å anta etter de opplysninger som i forbindelse med gjenopptagelsessaken er innhentet fra Ytre Sogn sorenskriverembete, jf brev derfra av 6. november 1987, sakens dok 94.
Spørsmålet om det måtte være begått tinglysningsfeil og om de mulige konsekvenser av dette, noe den kjærende part har vært en del inne på i sine anførsler, hører ikke under gjenopptagelsessaken.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremotparten har foruten saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 1.200 kroner krevd renter av de saksomkostninger som ble tilkjent for lagmannsretten, og som ikke er betalt. Kravene må tas til følge.
Kjennelsen av enstemmig.