HR-1988-510-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-14 |
| Publisert: | HR-1988-00510s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 510/1988, jnr. 214/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Aasland, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A ble 3. oktober 1987 ilagt parkeringsgebyr for parkering i Kongsgårdsgaten i Trondheim i sone med parkeringsforbud i strid med forbudsskilt nr. 376, som ifølge underskilt satte forbud mot parkering mandag-fredag kl. 0700 - 1800 og lørdag kl 0700 - 1500.
A påklaget gebyrileggelsen til Trondheim forhørsrett, som 10. november 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"Klagen forkastes."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, som 19. februar 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Saksforholdet fremgår av de nevnte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet er begrunnet slik:
"I mitt kjæremål av 7-12-87 ber jeg om å få klarlagt et forhold som gjalt parkeringsvaktenes fremstilling av saksforholdet ... Dette forhold kan jeg ikke se er tatt i betraktning, og følgende formulering i kjennelsen får etter min mening svekket kraft: "Det er ikke holdepunkter for å anta at
trafikkbetjentenes uttalelse om at det i en periode på ca 10 min ikke var aktivitet ved bilen beror på en misforståelse".
Nevnte forhold har avgjørende betydning for saksbehandlingen."
Trondheim kommune v/Parkeringsseksjonen er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388 sammenholdt med veitrafikkloven §31a fjerde ledd. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling. Den kjærende part hevder at lagmannsretten feilaktig har unnlatt å søke klarlagt et forhold som han i sitt kjæremål til lagmannsretten hadde bedt om å få klarlagt.
Den kjærende part sikter her tydeligvis til følgende uttalelse i hans kjæremålserklæring til lagmannsretten over forhørsrettens kjennelse:
"I kjennelsens 3 avsnitt heter det: (sitat) "Parkeringsbetjentene F. Lundhaug og I. Tørseth har ifølge parkeringsseksjonens seksjonsleder Kjell Ivar Ødegård opplyst at de husker denne gebyrsaken meget godt og at bilen ble holdt under oppsikt i 10 min, uten at det var noen aktivitet ved bilen, hvoretter så gebyr ble utskrevet. Mens utskriving av gebyr pågikk kom så en mann som sa han kjente eieren til denne bilen, og at han omgående skulle hente denne, hvilket så ble gjort." (Mine understrekninger)
Jeg ber om å få klarlagt om det med "denne bilen" menes undertegnedes (BL 42895) eller en annens. Hvis det menes undertegnedes bil husker de feil, fordi den ble stående da jeg så at gebyret var lagt på til tross for at det ble sagt av en musikerkollega at innlasting av instrumenter foregikk. Hvis det menes en annens bil lurer jeg på hva dette har med denne sak å gjøre."
Det kan ut fra sammenhengen ikke være tvilsomt at parkerings betjentenes opplysninger må ha referert seg til den kjærende parts bil, og utvalget kan derfor ikke se at lagmannsretten hadde tilstrekkelig grunn til å få dette spørsmål klarlagt nærmere. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete vurdering av om bilen måtte anses som parkert, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.