HR-1988-512-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-17 |
| Publisert: | HR-1988-00512k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 512 K/1988, jnr 247/1988 |
| Parter: | Sigurd Lien (advokat Kristian Launes) mot Albert Krossli (advokat Helge Abrahamsen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1979) §61, §175, §176, §179, §181 |
Marnar jordskifterett avsa 16. september 1983 dom i to grensetvister mellom eierne av gnr 102 bnr 3, 5, 6, 1 i Hægebostad, Aanen S Rossevatn, Knut Rossevatn, og Sigurd Lien på den ene side og eieren av gnr 106 bnr 1, Albert Krossli, på den annen side.
Albert Krossli anket avgjørelsen i begge tvister til Agder lagmannsrett som under dissens avviste anken ved kjennelse 24. august 1988 i det flertallet fant at kravet til ankegjenstandens verdi etter jordskifteloven §61 tredje ledd ikke var tilfredsstilt. Lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet var derimot enstemmig og hadde slik slutning:
I saksomkostninger betaler Albert Krossli til Aanen S. Rossevatn og Knut Rossevatn v/adv. Olav Bryge, kr. 21.600,- - kronertjueentusensekshundre - og til Sigurd Lien v/adv. Kristian Launes kr 5.000 - kronerfemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.
Saksforholdet og lagmannsrettens begrunnelse fremgår av kjennelsen.
Sigurd Lien har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse og saksbehandling. Han viser innledningsvis til at det under saksforberedelsen ble nedlagt meget arbeide for å forlike saken ved at han sluttet seg til motpartens påstand i realiteten og at hver av partene skulle bære sine omkostninger. Da dette ikke gikk i orden, måtte tvisten få sin avgjørelse i retten.
Etter tvistemålsloven §180 jf. §175, første ledd skal Sigurd Lien ha dekket de utgiftene han har hatt med å med å fremskaffe materiale og forberede og prosedere spørsmålet om tvistegjenstandens verdi samt utgiftene til å forberede og prosedere saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsretten har imidlertid tilkjent saksomkostninger for arbeidet med forliksforhandlingene med motparten. Disse omkostningene var ikke krevet dekket i den innleverte saksomkostningsoppgave. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse innebærer et drastisk avvik fra de alminnelige saksomkostningsregler.
Når det gjøres et så radikalt brudd med hovedreglen om omkostningsdekning, må det stilles betydelige krav til rettens begrunnelse. Subsidiært gjøres derfor gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er tvetydig og uklar.
Sigurd Lien var som sameier like meget berørt som de øvrige sameierne, og hadde objektivt sett samme interesse i avvisning som disse. At han var mindre prosesslysten skal ikke komme ham til skade når det faktisk kommer til sak.
Det påpekes videre at mindretallets begrunnelse lider av selvmotsigelse når det på den ene side argumenterer med at prosessfullmektigenes omkostningsoppgaver tyder på at engasjementet i saken har vært sterkt, og at saken derfor har gjeldt ikke ubetydelige verdier, men så i saksomkostningsavgjørelsen sier at saken har hatt liten interesse for Sigurd Lien.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten ikke har spesifisert omkostningsbeløpet slik tvistemålsloven §179 krever. Sigurd Lien har nedlagt slik påstand:
PRINSIPALT:
I lagmannsrettens kjennelse, pkt. 2, gjøres den endring at Sigurd Lien v/advokat Kristian Launes, tilkjennes saksomkostninger med kr. 10.500,-.
SUBSIDIÆRT:
Agder lagmannsretts kjennelse, pkt. 2, oppheves forsåvidt angår forholdet til Sigurd Lien og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
I BEGGE TILFELLER:
Sigurd Lien tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
Albert Krossli har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er lovlig og i samsvar med gjeldende saksbehandlingsregler. Lagmannsretten skjønnsmessige reduksjon av de krevede omkostninger kan ikke prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Sigurd Lien burde allerede da han mottok anken sluttet seg til denne uten å stille betingelser om saksomkostninger. Når han ikke har gjort det, gjør han saken unødvendig vidløftig og pådrar saksomkostninger unødvendig.
Albert Krossli har nedlagt slik påstand:
Albert Krossli frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er da begrenset, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §175 i det Sigurd Lien fikk medhold i sin påstand om at anken skulle avvises. Han skulle da i utgangspunktet ha erstattet sine saksomkostninger fullt ut. I sin begrunnelse for å redusere de oppgitte saksomkostninger fra 10.500 kroner til 5.000 kroner uttaler lagmannsretten:
Sigurd Lien har såvel under saksforberedelsen som under forhandlingene for lagmannsretten, inntatt det standpunkt at tvisteområdene ikke har noen nevneverdig økonomisk interesse for ham. Han har derfor i realitetsspørsmålet ikke tatt til motmæle overfor den ankende part, men har tvert imot sluttet seg til den ankende parts grensepåstand. Sigurd Lien har derfor hatt kun liten interesse av sakens utfall. På denne bakgrunn må det engasjement advokat Launes har utvist i sakens anledning for en stor del ha vært overflødig, og omkostningene har derfor ikke vært "nødvendige for å få saken betryggende utført", jfr. tvistemålsloven §176, første ledd. Lagmannsretten finner etter dette å burde redusere advokat Launes' omkostninger til det beløp som skjønnsmessig tilsvarer hans arbeide i forbindelse med de forliksforhandlinger som mellom ham og advokat Abrahamsen gikk forut for de muntlige forhandlinger for lagmannsretten." Dette må forstås slik at Lien ikke har fått dekket omkostningene ved at hans prosessfullmektig møtte under ankeforhandlingen.
Utvalget kan ikke overprøve de skjønnsmessige sider av om utgiftene måtte anses "nødvendige" for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Men utvalget kan prøve om lagmannsretten har bygd på en riktig lovanvendelse, herunder om begrunnelsen gir tilstrekkelig grunnlag for denne prøvelse.
Utvalget finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. Det kan etter utvalgets oppfatning, slik saken lå an, ikke uten videre legges til grunn at de omkostninger som ble krevet ikke var nødvendige, med den begrunnelse som er gitt av lagmannsretten. Liens prinsipale påstand om avvisning, var den samme som de øvrige ankemotparters, som fikk tilkjent fulle saksomkostninger. Avvisningspåstanden bygget nettopp på at tvistegjenstandens verdi var liten. At Lien for det tilfelle at anken ikke ble avvist, la ned en subsidiær påstand som sammenfalt med den ankende parts påstand, kan etter utvalgets oppfatning vanskelig medføre at hans saksomkostninger i anledning av behandlingen av avvisningsspørsmålet og saksomkostningsspørsmålet ikke kunne anses nødvendige. Dette måtte i det minste kreve en nærmere begrunnelse.
Utvalget tilføyer at lagmannsretten ikke synes å ha oppfylt kravet i tvistemålsloven §179 første ledd om særskilt å angi hva som tilkjennes for prosessfullmektigens arbeid og for andre kostnader. Rettnok framgår det at lagmannsretten var klar over at i saksomkostningsoppgaven på 10.500 kroner, utgjorde 1.500 kroner utgifter, men i selve saksomkostningsavgjørelsen er dette ikke kommet fram. Etter utfallet må Sigurd Lien tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.