HR-1988-516-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-17 |
| Publisert: | HR-1988-00516k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 516 K/1988, jnr 257/1988 |
| Parter: | A/S Victoria Hotel (advokat Torbjørn Schade) mot Lilly Wahl og Berit Eggum (advokat Amund O Gulsvik) v/Eiendomssentret A/S. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404 |
Lilly Wahl og Berit Eggum v/Eiendomssentret A/S heretter kalt Eiendomssentret, begjærte 11 mai 1988 A/S Victoria Hotel kastet ut av lokaler selskapet leide i Drammen. Namsmannen tok begjæringen til følge. Beslutningen ble påklaget til Drammen namsrett, som i kjennelse av 5. juli 1988 ikke tok klagen til følge. Namsrettens kjennelse ble av A/S Victoria Hotel påkjært til Eidsivating lagmannsrett. En tidligere begjæring fra A/S Victoria Hotel om at klagen til namsretten skulle gis oppsettende virkning, var ikke tatt til følge av namsretten. Også over denne kjennelse var det erklært kjæremål til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten forente de to saker til felles behandling.
For lagmannsretten ble det opplyst at utkastelse var gjennomført den 7. juli 1988 og at lokalene var ryddiggjort. Lagmannsretten fant i tilslutning til partenes anførsler for lagmannsretten at spørsmålet om oppsettende virkning da ikke lenger hadde rettslig interesse, men at A/S Victoria Hotel hadde rettslig interesse i en avgjørelse av spørsmålet om grunnlaget for utkastelse forelå. Lagmannsretten avsa den 5. september 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet over Drammen namsretts kjennelse av 20. juni 1988 avvises fra lagmannsretten.
2. Drammen namsretts kjennelse av 5. juli 1988 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Victoria Hotel v/styrets formann til Lilly Wahl og Berit Eggum v/Eiendomssenteret, Drammen, 600 - sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, vises til namsrettens og lagmannsrettens premisser.
A/S Victoria Hotel har påkjært kjennelsen. Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig rettsanvendelse. Det anføres at de aktuelle påkrav ikke ble mottatt av den kjærende part, og at Eiendomssentret ikke på forsvarlig måte har sett til at påkravene ville nå riktig adressat. Videre gjøres gjeldende at det gikk for lang tid fra påkrav ble sendt i oktober og november 1987, til utkastelse ble begjært 11. mai 1988. Endelig påpekes at lagmannsretten også viser til misligholdt leiebetaling etter et senere påkrav. Dette ligger utenfor den foreliggende sak.
Den kjærende part, A/S Victoria Hotel, har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 2 og 3 oppheves.
2. A/S Victoria Hotel tilkjennes saksomkostninger.
Motparten, Eiendomssentret, påpeker at saken er "sterkt preget av konkret bevisvurdering av de konkrete driftsforhold" og fastholder ellers tidligere anførsler og hevder at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Motpartene, Lilly Wahl og Berit Eggum ved Eiendomssentret A/S, har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 5. september 1988 stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A/S Victoria Hotel v/styrets formann til Lilly Wahl og Berit Eggum v/Eiendomssentret A/S v/advokatene Gulsvik og Storemoen, Drammen, kr. 750,-, kronersyvhundreogfemti 00/100 innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet er begrunnet med at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke prøve den konkrete rettsanvendelse, men bare om avgjørelsen bygger på uriktig tolking av en "lovforskrift", jf §404 nr 3. Kjæremålet gjelder ikke selve lovtolkingen, men reglenes anvendelse på faktum slik dette er etter den kjærende parts oppfatning. Dette er spørsmål som kjæremålsutvalget ikke kan prøve.
Det som anføres om at lagmannsretten har trukket inn et senere betalingsmislighold og et senere påkrav, kan oppfattes som et angrep på lagmannsrettens saksbehandling, som kan prøves av kjæremålsutvalget, jf §404 nr 2. Kjæremålsutvalget oppfatter imidlertid lagmannsrettens bemerkninger på dette punkt som en tilføyelse som ikke har betydning for resultatet, og finner da ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.
Motpartens påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 750 må tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.