HR-1988-535-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-1 |
| Publisert: | HR-1988-00535k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 535 K/1988, jnr 296/1988 |
| Parter: | Auto-Forsyningen ved Magnor Hansen mot Glenn Hovland (advokat Leif Chr Hartsang). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, Straffeloven (1902) §256, §271, §278, §343, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Tinglysingsloven (1935) §30, Dekningsloven (1984) §2-2 |
Auto-Forsyningen ved Magnor Hansen ble 17. april 1978 gitt utlegg i atkomstdokumentene til en leilighet i Riihimakiveien 45, 2013 Skjetten, som tilhørte Sverre og Else Andersen. Tvangsgrunnlag var en rekke uteblivelsesdommer avsagt mot Sverre Andersen. Etter at Sverre og Else Andersen i 1985 hadde betalt det de mente å skylde Magnor Hansen, begjærte de utleggsforretningen opphevet. Eidsivating lagmannsrett fant at utleggsforretningen var foreldet og opphevet den ved kjennelse 6 mars 1986. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse ved kjennelse 5 juni 1986.
Sverre og Else Andersen solgte leiligheten i Riihimakiveien til Glenn Hovland i november 1983.
Etter begjæring fra Auto-Forsyningen ved Magnor Hansen, gav lensmannen i Skedsmo på ny utlegg i adkomstpapirene til Riihimakiveien 45 ved forretninger holdt 2. mai 1986 og 11. november 1986. I utleggsdokumentet står Sverre og Else Andersen oppført som saksøkte og eiere av leiligheten.
Glenn Hovland påklagde utleggsforretningen til Strømmen namsrett 11. april 1988 og begjærte samtidig oppreisning for oversittelse av klagefristen i tvangsfullbyrdelsesloven §49. Han påpstod utleggsforretningene opphevet da de feilaktig var tatt i hans adkomstpapirer som Sverre og Else Andersen på utleggstidspunktet ikke lenger hadde noen rettigheter i.
Strømmen namsrett avsa 15. august 1988 kjennelse med slik slutning: "1. Glenn Hovland, 2013 Skjetten, gis oppreisning for oversittelse av klagefristen i tvangsfullbyrdelsesloven §49.
2. Utleggsforretning nummer 253/1986 av 2. mai 1986 og utleggsforretning nummer 529/1986 av 11. november 1986 foretatt av namsmannen i Skedsmo, oppheves.
3. Auto-Forsyningen v/Magnor Hansen, Toppåsveien 14-16, 1262 Oslo 12, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale til Glenn Hovland, 2013 Skjetten, kroner 4.000,- - kronerfiretusen 00/100 - i saksomkostninger." Auto-Forsyningen ved Magnor Hansen påkjærte avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett som 10. oktober 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler AutoForsyningen v/Magnor Hansen kr. 1.000,- ettusen kroner - til Glenn Hovland innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen." I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet: "Det må i ethvert fall være avgjørende at utlegg også ved en kontinuasjonsutleggsforretning bare kan tas i gods debitor er eier av på tidspunktet for forretningen, jfr. dekningsloven §2-2. Utlegg kan ikke tas i gods som debitor har eiet, men som nå er overdratt til tredjemann som har fått rettsavern for sitt erverv." Når det gjelder saksforholdet forøvrig, vises det til namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Auto-Forsyningen ved Magnor Hansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at såvel lagmannsrettens saksbehandling som rettsanvendelse er feil. Det vises til at lagmannsretten i sin kjennelse har sitert namsrettens kjennelse feil, og har tillagt den kjærende part en påstand som ikke er riktig.
Den kjærende part går videre i sitt prosesskriv gjennom sakens fakta. Med utgangspunkt i dette påstås at utlegget hadde rettsvern på det tidspunkt da leiligheten ble solgt, det er derfor feil lovanvendelse når lagmannsretten finner at Glenn Hovland har fått rettsvern for sitt erverv. Slutningen i lagmannsrettens kjennelse av 6. mars 1986 som er stadfestet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av juni 1986, forutsetter etter sin ordlyd at det er Sverre og Else Andersen som eier leiligheten. Ifølge den kjærende part får ikke Hovland rettsvern for retten til leiligheten før alle tidligere pantekrav er gjort opp. At adkomspapirene er transportert til Glenn Hovland som også har tatt leiligheten i besittelse er derfor irrelevant.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand for Høyesteretts kjæremålsutvalg:
1. Klagen avvises.
2. Utleggsforretning nr.529/1986 av 11. november 1986 holdt av Namsmannen i Skedsmo er fortsatt gyldig.
3. AUTO-FORSYNINGEN v/Magnor Hansen tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg, hittil med kr. 9.320,- inkl. rettsgebyrer." Den kjærende part har kommet med ytterligere et prosesskriv hvor det gjøres gjeldende at kjæremålet ikke bare angår dekningsloven §2-2. Det anføres også at dekningsloven §2-2 ikke inneholder noe forbud mot å ta utlegg i ethvert formuesgode selv om det ikke tilhører skyldneren. I prosesskrivet heter det videre: "Med hjemmel i dekningsloven §2-2 tok Namsmannen i Skedsmo 17. april 1978 ved kontinuasjonsutleggsforretning gyldig utlegg i adkomstdokumentene til Else og Sverre Andersens leilighet. Dette var et høyst ordinært og gyldig utlegg uten innsigelser, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §49. Som allerede nevnt i kjæremålet ble utleggspantet tinglyst på nytt 30. mars 1983, jfr. tinglysningsloven §30. Den 9. november 1983, dvs. overdragelsesdatoen for leiligheten fra Else og Sverre Andersen til kjæremotparten er skjæringspunktet for de strafferettslige handlinger som er foretatt, jfr. straffeloven §256, §271, §278, annet ledd og §343. Det er på dette skjæringspunkt Det særskilte etterforskningsorgan i Eidsivating statsadvokatembedsdistrikt kommer inn i bildet og avgjør hvorvidt det skal reises straffesak eller ikke etter den kjærende parts klage av 23. september 1988."
I tilsvar fra kjæremotparten Glenn Hovland heter det: "Kjæremålet oppfattes slik at det alene gjelder lagmannsrettens forståelse av bestemmelsen i dekningsloven §2-2, kfr. tvistemålsloven §404. Kjæremotparten mener at lagmannsrettens lovtolkning er riktig, når retten fastslår at utlegg ikke gyldig kan tas i gods som debitor tidligere har eiet, men som lovlig har blitt overdratt til ny eier (kjæremotparten) allerede 2 1/2 - 3 år før utleggsforretningen ble holdt."
Glenn Hovland har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med kr. 1.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Utvalget har da en begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404. I dette tilfelle kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling som kan ha hatt noe betydning for resultatet. Lagmannsretten har lagt til grunn at den kjærende parts nye utlegg av 2. mai og 11. november 1986 ble tatt etter at kjæremålsmotparten hadde ervervet leiligheten og fått rettsvern for sitt erverv. Leiligheten ble solgt til kjæremålsmotparten 9. november 1983. Lagmannsretten har videre bygget på at den tidligere utleggsforretning av 17. april 1978 er falt bort, jf lagmannsrettens kjennelse av 6. mars 1986, stadfestet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. juni 1986, i sak mellom de tidligere eiere og den kjærende part. Det var derfor i strid med dekningsloven §2-2 å ta utlegg i eiendommen i 1986 for krav mot de tidligere eiere. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig lovtolking.
Under henvisning til den kjærende parts anførsler i det foreliggende kjæremål bemerkes at det i den tidligere kjæremålssak ikke er avgjort at Sverre og Else Andersen var eiere av leiligheten i 1986.
I kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og senere prosesskrift, opplyser den kjærende part at det ble tatt nytt utlegg i leiligheten 30. mars 1983. Da utvalget er bundet av lagmannsrettens bevisvurdering, går man ikke inn på det her påberopte forhold.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem, og den kjærende part må pålegges saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningsbeløpet settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.