HR-1988-542-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-08 |
| Publisert: | HR-1988-00542k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 542 K/1988, jnr 299/1988 |
| Parter: | A (advokat Ernst Pettersen) mot B (advokat Bjørnar K Leistad). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §56 |
Ved stevning til Hammerfest herredsrett reiste A søksmål mot B med påstand om at han skulle tilkjennes omsorgen for datteren, at partene skulle ha felles foreldreansvar, at B skulle ha vanlig samværsrett samt betale oppfostringsbidrag og at han skulle tilkjennes bruksrett til felles bolig. Han begjærte samtidig under henvisning til barneloven §38 midlertidig avgjørelse av barnefordelingsspørsmålet.
Under et saksforberedende møte kom partene til enighet om at B midlertidig skulle ha den daglige omsorg for datteren, C, inntil dom forelå.
Hammerfest herredsrett avsa 23. juni 1988 dom med slik slutning:
1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C.
2. A tilkjennes den daglige omsorg for C.
3. B skal ha vanlig samværsrett med C.
4. B dømmes til å betale oppfostringsbidrag til C med kr. 990,- kronernihundreognitti 00/100 - pr. måned. Beløpet er gjenstand for indeksregulering på vanlig måte etter barneloven §56, første gang for bidrag som forfaller til betaling i juni 1989.
5. A tilkjennes bruksretten til fellesboligen, - - - - nr. - - i X.
6. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler vises det til herredsrettens dom.
B anket avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett og la ned slik påstand:
1. Prinsipalt:
B skal ha foreldreansvaret for C.
2. Subsidiært:
B og A skal ha felles foreldreansvar for C. B skal ha den daglige omsorg for C.
3. A tilkjennes vanlig samværsrett.
4. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag for C fastsatt etter rettens skjønn.
5. B tilkjennes bruksretten til felles boligen med innbo.
6. B og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
I sitt anketilsvar la A ned påstand om at herredsrettens dom skulle stadfestes. Han begjærte så ved prosesskrift 12. august 1988 midlertidig avgjørelse i barnefordelingssaken hvor han la ned slik påstand:
1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C.
2. A tilkjennes den daglige omsorg for C.
3. B skal ha vanlig samværsrett med C.
4. B skal betale oppfostringsbidrag med kr. 990.- pr. måned gjeldende fra juni 1988.
5. A tilkjennes bruksretten til fellesboligen, - - - - nr. - - i X.
6. A og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
B la i sitt tilsvar ned slik påstand:
1. B tilkjennes den daglige omsorg for C inntil saken er endelig avgjort av Hålogaland lagmannsrett.
2. A skal ha vanlig samværsrett med C.
3. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til C med kr. 990,- pr. måned fra og med juni 1989 inntil saken er endelig avgjort av Hålogaland lagmannsrett.
4. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil endelig dom avsies av lagmannsretten.
Hålogaland lagmannsrett avsa 13 oktober 1988 kjennelse med slik slutning:
1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C inntil endelig dom foreligger.
2. B tilkjennes den daglige omsorg for C inntil endelig dom foreligger.
3. A skal ha vanlig samværsrett med C inntil endelig dom foreligger.
4. A skal betale oppfostringsbidrag med kr. 990,- pr. måned gjeldende fra og med juni 1988 til endelig dom foreligger.
5. A tilkjennes bruksretten til fellesboligen - - - - nr. - - i X til endelig dom foreligger.
6. Avgjørelsen om spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken foreligger.
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet: "Lagmannsretten finner at foreldrene skal ha felles foreldreansvar for C, og at B skal ha den daglige omsorg inntil endelig dom foreligger. Det legges vekt på at barnet, med korte opphold hos faren har bodd hos sin mor siden hun flyttet fra fellesboligen i desember 1987. Moren har leilighet i Y, barnet har plass i barnehage og blitt kjent med det miljø det nå ferdes i. Det vil være uheldig om barnet må skifte miljø før saken er endelig avgjort." Når det gjelder saksforholdet forøvrig og partenes anførsler, vises det til lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det kjæres over saksbehandlingen. I begrunnelsen heter det blant annet: "Hålogaland lagmannsrett har avgjort en svært alvorlig sak basert på en skriftlig fremstilling som ikke er helt korrekt. - - - - Idet saken er så alvorlig skulle lagmannsretten ha besluttet å holde muntlige forhandlinger." Forøvrig kommer den kjærende part med anførsler vedrørende saksforholdet.
Han har nedlagt slik påstand:
1. Kjennelsen oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.
B har i sitt tilsvar gjort gjeldende at det ikke foreligger slik saksbehandlingsfeil som den kjærende part påstår. Hun peker på at begge parter har fått uttale seg før lagmannsretten avsa kjennelse i saken. Det heter videre: "Dessuten burde den kjærende part øyeblikkelig ha reagert dersom han var av den oppfatning at kjæremotparten kom med feilaktige opplysninger i sitt tilsvar vedrørende begjæringen angående foreløpig avgjørelse i saken.
Etter det jeg kan bedømme, hevder nå den kjærende part at lagmannsretten har bygget på et feil faktum som følge av dette. Ut fra begjæring om foreløpig avgjørelse og det tilsvar som ble inngitt, kan jeg ikke se at dette er korrekt.
Imidlertid går jeg ikke nærmere inn på dette da den kjærende part pretenderer at her er begått en saksbehandlingsfeil som gir grunnlag for kjæremål."
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes omkostninger i kjæremålet med kr. 600,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling. Den konkrete feil som er påberopt, er at lagmannsretten ikke holdt muntlig forhandling.
Lovhjemmelen for midlertidige avgjørelser om hvem av foreldrene barnet skal være hos inntil saken er rettskraftig avgjort, er barneloven §38. Avgjørelser etter denne bestemmelse kan treffes uten muntlig forhandling. Kjæremålet over saksbehandlingen kan derfor ikke føre frem.
Til tross for at kjæremålserklæringen etter sin ordlyd er begrenset til lagmannsrettens saksbehandling, kan det reises spørsmål om den kjærende part også har ment å angripe realiteten i lagmannsrettens avgjørelse. Utvalget finner derfor etter forholdene grunn til å gi uttrykk for at det som er anført i kjæremålserklæringen om sakens realitet, ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse.
Kjæremålet har ikke ført frem. Den kjærende part må pålegges saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger er krevet med 600 kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.