HR-1988-594-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-28 |
| Publisert: | HR-1988-00594s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 594/1988, jnr 296/1988. |
| Parter: | Påtalemyndigheten mot A. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §388, §171, §184 |
A, født xx.xx.1946, er siktet for forbrytelse mot straffeloven §162 første jf annet og femte ledd, og han ble ved Drammen forhørsretts kjennelse 16. mars 1988 varetektsfengslet med brev- og besøksforbud med frist til 13. april 1988. Bergen forhørsrett avsa så kjennelse 13. april 1988 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1946, blir å holde i varetektsfengsel til 11. mai 1988 kl. 13.00, såfremt ikke annerledes av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
Forhørsretten fant at vilkårene for fortsatt varetektsfengsling var til stede etter straffeprosessloven §184 jf §171 nr 3.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 19. april 1988.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med at det er en feil at As situasjon ikke er vurdert i forhold til de andre impliserte i saken som er løslatt. Videre er det anført at det er saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ikke har gitt ham medhold i at han har krav på kjennelsen skriftlig og rettsboken. Dette har han begjært for å dokumentere at den dokumentasjon som aktor bygget sin begjæring til forhørsretten om fortsatt fengsling på, er feil. Han gjør gjeldende at en siktet må kunne gjøre seg kjent med sakens dokumenter, ellers vil det være nok at aktoratet setter frem en påstand som så tas til følge.
A bestrider at forhørsrettsdommeren så på dokumentene før rettsmøtet. Dokumentene kom ca en time for sent, og rettsmøtet begynte straks de var kommet.
Videre anføres det at det er meget graverende at Gulating lagmannsrett ikke finner at fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep når man må selge sin bolig og miste sin næringsvei. Dette må ses i forhold til at straffutmålingen blir minimal i forhold til de skader fortsatt fengsling vil ha for siktede. Siktede viser ellers til sitt kjæremål til lagmannsretten, og ber om at fengslingen blir opphevet.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Kjæremålet retter seg i det vesentlige mot lagmannsrettens vurderinger. Disse kan ikke prøves av kjærmålsutvalget. Et kjæremål kan begrunnes med at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolking av en lovforskrift, men ikke på at den konkrete lovanvendelse - loven anvendelse på det faktum lagmannsretten har funnet bevist - er uriktig.
Kjæremålet retter seg videre mot "saksbehandlingen", men synes her også å rette seg mot forhørsrettens saksbehandling, og det er bare lagmannsrettens saksbehandling som kan prøves av kjæremålsutvalget. Det kan ikke ses å ha vært gjort gjeldende for lagmannsretten at siktede ikke hadde fått byrettens kjennelse og at han derfor ikke hadde hatt mulighet for å sette seg inn i den. Det er da ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok dette opp. Heller ikke ellers kan det ses å foreligge saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.