HR-1988-616-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-05 |
| Publisert: | HR-1988-00616s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 616/1988, jnr. 117/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §258, §257, §263, §39, §62, Straffeprosessloven (1981) §100, §381 |
A, født xx.xx.1956, ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 7 februar 1986, dømt for forbrytelser mot straffeloven §233 første ledd, jf annet ledd, annet punkt, første og annet straffalternativ og §258, jf §257, sammenholdt med §62 og §263, til en straff av fengsel i 18 år. Påtalemyndigheten ble gitt bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a - f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
Ved brev av 19 juli 1987 anmodet A om oppnevnelse av forsvarer på det offentliges bekostning for seg og sine medtiltalte i straffesaken for utarbeidelse av en gjenopptagelsesbegjæring.
Eidsivating lagmannsrett avsa beslutning 7 januar 1988. I beslutningen heter det bl.a.:
"Saken har vært forelagt Eidsivating statsadvokatembeter som har avgitt slik uttalelse som fremgår av vedlagte kopi. De har i Deres brev kun oppgitt endrede forklaringer fra B og Dem selv som nye bevis i saken. På denne bakgrunn ble det forsøkt opptatt ny politiforklaring fra Dem som grunnlag for rettens vurdering av forsvarerspørsmålet. Da De ikke fant å kunne medvirke til dette, må retten ta stilling til forsvarerspørsmålet på grunnlag av Deres brev. Noen grunn for å gjennomføre rettslig avhør i den anledning finnes ikke å foreligge.
I lagmannsrettens dom er det i anledning straffeutmålingen bl.a. anført:
"De tre tiltalte har gitt forskjellige forklaringer når det gjelder hvem som påførte D de forskjellige slag og knivstikk. Etter bevisførselen i saken sammenholdt med lagrettens svar mener retten å kunne bygge på at C i det store og det hele har gitt en korrekt versjon av det som skjedde.""
På denne bakgrunn er det vanskelig å se at de opplysninger som De har gitt i Deres ovennevnte brev skulle gi grunnlag for å gjenoppta straffesaken. Lagmannsretten finner derfor at det ikke foreligger særlige grunner for å oppnevne offentlig forsvarer for å bistå med utarbeidelse av gjenopptagelsesbegjæring etter straffeprosessloven §100 annet ledd."
A har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling. A anfører at det var feil at retten ikke oversendte ham uttalelsen fra Eidsivating statsadvokatembeter av 16 desember 1987 før retten traff sin beslutning. Retten burde ha innsett muligheten for at han kunne ha innsigelser mot statsadvokatens redegjørelse. Den kjærende part gjør videre gjeldende at det er en unyansert fremstilling når statsadvokaten skriver at politiet forgjeves har forsøkt å få ham avhørt. Forholdet var at han pr telefon og senere pr brev gjorde oppmerksom på at han ikke var interessert i å forklare seg for politiet. Begrunnelsen var at han hadde lang erfaring med at politiet "vrir og vrenger ens forklaring til det ugjenkjennelige." A hadde derimot sagt seg villig til å forklare seg for forhørsretten. Etter den kjærende parts oppfatning har statsadvokaten tilbakeholdt opplysninger for lagmannsretten. Den kjærende part gjør deretter rede for hva han samt øvrige impliserte skal ha forklart seg uriktig om i straffesaken for lagmannsretten. Avslutningsvis ber den kjærende part om at det iverksettes et nytt bevisopptak ved Oslo forhørsrett med oppnevnt forsvarer på statens bekostning, alternativt at det foretas avhør for politiet med oppnevnt forsvarer til stede.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke.
Kjæremålet ble i samsvar med straffeprosessloven §381 tredje ledd lagt frem for statsadvokaten som i påtegning av 22 april 1988 har meddelt at kjæremålet ikke medfører noen endret vurdering av saken fra hans side. Det opplyses samtidig at den sene tilbakesendelse av saken skyldes sykdom.
Kjæremålsutvalget forstår lagmannsrettens beslutning slik at denne baserer seg på en vurdering av det som er anført i begjæringen om oppnevnelse av forsvarer. Det kan ikke antas at det som ble anført i statsadvokatens påtegning av 16 desember 1987 har vært bestemmende for lagmannsrettens avgjørelse, og det har da ikke hatt betydning at den kjærende part ikke fikk anledning til å uttale seg om det.
Det kan ikke sees å være grunnlag for å oppheve lagmannsrettens beslutning på grunn av saksbehandlingsfeil.
Kjennelsen er enstemmig.