HR-1988-875-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-08 |
| Publisert: | HR-1988-00875s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 875/1988, jnr. 423/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, Straffeprosessloven (1981) §416, §248, Tvistemålsloven (1915) §175, §388, §439, §442 |
Oslo politikammer siktet den 21. april 1988 A for promillekjøring og begjærte samtidig forhørsrettens kjennelse for midlertidig beslag av hans førerkort til straffesaken var endelig avgjort.
Oslo forhørsrett avsa 10. mai 1988 i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5 kjennelse med slik slutning:
"Oslo politikammers begjæring av 21. april 1988 om fortsatt beslag av førerkort tilhørende A, født xx.xx.1961, tas til følge. Det kan holdes beslaglagt inntil saken er endelig avgjort, men ikke utover 10. november 1988."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett idet han hevdet at han ikke hadde vært fører av bilen under utforkjøringen. I tilfelle han ble ansett som fører, hevdet han at han var i atypisk rus på grunn av løsemiddelskader i arbeidet. Det ble i denne forbindelse vist til en vedlagt legeerklæring datert 19. mai 1988 fra overlege B. I alle tilfelle måtte førerkortbeslaget ansees som et uforholdsmessig inngrep da han var avhen gig av førerkort for å skjøtte sitt arbeide som billakkerer.
Eidsivating lagmannsrett avsa 30. mai 1988 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten vurderte ikke den fremlagte dokumentasjon for atypisk rus. Heller ikke drøftet lag
mannsretten anførselen om at han umulig kunne ha kommet ut av bilen etter utforkjøringen. A har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 30. mai 1988 i kjæremålssak nr 445/1988 oppheves og førerkort tilhørende A blir å tilbakelevere.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle rettsinstanser."
Politiet er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål hvor lagmannsrettens saksbehandling er angrepet, jfr. straffeprosessloven §388 annet ledd nr. 2.
Etter straffeprosessloven §52 skal kjennelser ha grunner, men loven inneholder ikke noe nærmere om kravet til disse i nærværende tilfelle. Det beror derfor i adskillig grad på rettens skjønn hvor utførlig den skal begrunne en kjennelse.
Gjennom henvisningen til forhørsrettens kjennelse har lagmannsretten erklært seg enig i at det var skjellig grunn til mistanke om at siktede hadde kjørt bilen. Noen ytterligere begrunnelse for hvorfor man kom til dette resultat kan ikke kreves.
Legerklæringen om en mulig atypisk rus var ny for lagmannsretten og det hadde derfor vært naturlig at lagmannsretten uttrykkelig hadde kommentert denne. Det fremgår imidlertid av forhørsrettens kjennelse at siktede erkjente at rusen var selvforskyldt. En mulig atypisk rus svekket med andre ord ikke mistanken om at det forelå et straffbart forhold etter vegtrafikkloven, jfr. straffeloven §45. Lagmannsrettens taushet på dette punkt kan derfor ikke anta å ha innvirket på dens avgjørelse, jfr. straffeprosessloven §385 tredje ledds første punktum sammenholdt med §360 første ledd.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.