HR-1988-89-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-15 |
| Publisert: | HR-1988-00089k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 89 K/1988, jnr 16/1988. |
| Parter: | A mot B og C (advokat Odin H M Barfod). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965) §15, Tvistemålsloven (1915) §404 |
B og C fremsatte 20. mai 1986 begjæring til Porsgrunn og Skien namsrett om oppløsning av sameie i eiendommen X, gnr 27 bnr 103 i Y i medhold av sameieloven §15 annet ledd.
De øvrige sameiere, A, E og D, som samlet eier 1/4 i sameiet, motsatte seg oppløsning.
Namsretten tok begjæringen til følge ved kjennelse av 4. juli 1986. Etter kjæremål fra A og E ble namsrettens kjennelse opphevet og hjemvist til ny behandling ved Agder lagmannsretts kjennelse av 9. januar 1987.
Namsretten avsa 6. august 1987 ny kjennelse med slik slutning:
"1. Kravet om oppløsning av sameiet gnr. 27, bnr. 103 i Y ved tvangsauksjon, fremmes.
2. Saksøkerne v/adv. Barfod tilkjennes saksomkostninger med kr. 1.000,-."
Også denne kjennelse ble påkjært til lagmannsretten av A og E - i to separate kjæremålserklæringer. Agder lagmannsrett avsa 23. november 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet fra E avvises.
2. I forhold til A stadfestes namsrettens kjennelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler E og A til B og C kr. 700,- kronersjuhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Det fremgår av kjennelsens premisser at grunnen til at Es kjæremål ble avvist, var at det var fremsatt etter kjæremålsfristens utløp. Også for øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde "uriktig lovanvendelse i lagmannsretten og i de domspremisser som lagmannsrettens kjennelse bygger på fra namsretten med hensyn til lovanvendelse, domsavsigelse og bevisføring."
Den kjærende part opplyser i kjæremålserklæringen, som er innkommet til lagmannsretten 31. desember 1987, at han akter å søke juridisk bistand for sakens videre behandling. Han ber om anledning til å fremlegge supplerende opplysninger fra sin juridiske rådgiver.
A har nedlagt slik påstand (i kjæremålserklæringen kalt "slutning"):
"1. Lagmannsrettens stadfesting av namsrettens kjennelse med hensyn til tvangsauksjon oppheves.
2. Saken henvises til de ordinære domstoler med hensyn til rettsavgjørelse for sameieforholdene og eventuell fremtidig oppløsning av sameiet."
B og C har i tilsvar vist til at det her dreier seg om et videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404. De anfører at de saksbehandlingsfeil som påberopes av den kjærende part gjelder namsrettens behandling av saken. Saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side er ikke påberopt. Kjæremålet gjelder heller ikke tolkning av en lovbestemmelse eller lovforskrift; det er helt klart at den kjærende parts anførsler om lovanvendelsesfeil gjelder rettsanvendelsen eller den konkrete subsumsjon. For øvrig synes kjæremålet i første rekke å gjelde lagmannsrettens bevisbedømmelse. Det er dermed grunnlag for å avvise kjæremålet.
Subsidiært - for det tilfelle at kjæremålet ikke blir avvist - gjør kjæremålsmotpartene gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes.
B og C har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
2. B og E tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 23. november 1987 stadfestes.
2. B og C tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da i dette tilfelle begrenset til å omfatte lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3.
I kjæremålserklæringen er anført at lagmannsrettens avgjørelse bygger på "feilaktig lovanvendelse og mangelfull bevisførsel og dokumentasjon".
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket sameieloven §15 uriktig. Anvendelsen av bestemmelsen på det konkrete forhold er utvalget avskåret fra å overprøve.
Heller ikke kan utvalget se at det hefter feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Kjæremålet synes for øvrig i hovedsak å være rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ikke kan prøves av utvalget.
Til slutt bemerkes at den kjærende part i kjæremålserklæringen, postlagt 30. desember 1987, har bedt om anledning til å komme med supplerende opplysninger fra juridisk rådgiver, som han vil søke assistanse hos. Ettersom det har gått langt over to måneder uten at ytterligere uttalelse er mottatt, har kjæremålsutvalget funnet tiden inne for å behandle kjæremålet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves og motparten må tilkjennes saksomkostninger for utvalget. Omkostningene settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B og C i fellesskap 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.