HR-1988-920-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-14 |
| Publisert: | HR-1988-00920s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 920/1988, jnr. 375/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: |
Ved stevning til Bergen byrett i privat subsidiær straffesak 10. februar 1987 reiste A privat straffesak mot B for overtredelse av straffeloven §247 jfr. §248. A krevet samtidig mortifikasjon og erstatning.
Bergen byrett fant at det ikke forelå tilstrekkelig grunn til privat påtale, og avsa 15. mars 1988 under henvisning til straffeprosessloven §416 første ledd kjennelse med slik slutning:
"1. Privat subsidiær straffesak nr.57/1987 avvises.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager til advokat B kr. 5.000,- -kronerfemtusen - til dekning av saksomkostninger."
Etter kjæremål fra A avsa Gulating lagmannsrett 29. april 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen kr. 1.000,- - kronerettusen - i saksomkostninger til B."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at hverken byretten eller lagmannsretten har hatt full oversikt over tvisteforholdet mellom B og den kjærende part. Det er derfor feil når retten er kommet til at det ikke er grunnlag for privat straffesak jfr. straffeprosessloven §416 første ledd. Lagmannsretten har heller ikke vurdert den betydning det har for den kjærende part å bli kvitt uttrykk som "kverulant".
A hevder fortsatt at det falt en krenkende uttalelse på B's kontor. Alle forhold tilsier at straffesaken fremmes.
Subsidiært angriper A byrettens og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser.
Han hevder at han ikke kan klandres for at det kom til sak. B ble tilskrevet før det kom til sak, men han ga ikke lyd fra seg. Lagmannsretten har ikke vurdert de senere påberopte opplysninger som etter den kjærende parts mening var egnet til å styrke mistanken.
Atter subsidiært viser A til at det ikke foreligger rettspraksis i tilknytning til den nye straffeprosesslovs §416 slik at rettsspørsmålet må ansees som tvilsomt.
I prosesskrift 28. mai 1988 har A utdypet sine anførsler og dessuten vist til at de tidligere retter feilaktig ikke har vurdert om annet alternativ i tvistemålsloven §175 første ledd kunne komme til anvendelse.
A har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens og byrettens kjennelser med h.h.t. avvisning oppheves og saken hjemvises til byretten til fortsatt saksforberedelse.
2. Lagmannsrettens kjennelse forsåvidt gjelder saksomkostninger oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg dømmes B til å betale kr. 7.500,- til A."
B er underrettet om kjæremålet, men har ikke gitt uttalelse.
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens og byrettens kjennelsesgrunner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
For avvisningsspørsmålet er kjæremålet et videre kjæremål hvor utvalget har begrenset kompetanse etter straffeprosessloven §388. Det utvalget i tilfelle kan prøve er saksbehandlingen ved lagmannsretten og dens tolking av en lovfor skrift. I kjæremålserklæringen angripes lagmannsrettens bevisbedømmelse ved anvendelsen av straffeprosessloven §416 første ledd. Dette er spørsmål som utvalget ikke kan prøve. Det er mulig at kjæremålserklæringen også er slik å forstå at lagmannsretten etter den kjærende parts mening ikke har oppfylt sin plikt etter nevnte paragrafs tredje ledd. Utvalget kan imidlertid ikke se at det her er påvist noen saksbehandlingsfeil.
Også når det gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er utvalgets kompetanse begrenset, jfr. straffeprosessloven §442 annet punktum. Utvalget kan bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Lagmannsretten har lagt til grunn tvistemålsloven §175, jfr. henvisninger i straffeprosessloven §439 første ledd. Dette er den kjærende part ikke uenig i, men han angriper her lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering, og denne kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å avvise.
Kjennelsen er enstemmig.