HR-1989-1-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-04 |
| Publisert: | HR-1989-00001s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr1/1989, jnr 1/1989. |
| Parter: | Påtalemyndigheten mot A. |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §185, §162, §181, §171, §172, §174, §181, §184, §184, §185, §188, §240, §240, §388 |
Kristiansand politikammer utferdiget 31. mai 1988 siktelse mot A, født xx.xx.1969. Denne ble med skjellig grunn mistenkt for forbrytelse mot straffeloven §162 første, annet, tredje og femte ledd. Grunnlaget for siktelsen var angitt slik:
Mandag den 30. mai 1988 med ferge fra Fredrikshavn til Larvik innførte han skjult i en propangassbeholder tilhørende en Campingvogn, 16 pakker hasjis (cannabis) i alt ca 8 kilogram, og to pakker narkotisk pulver (amfetamin og/eller heroin og/eller morfin).
Siktede var blitt pågrepet samme dag som siktelsen ble utferdiget.
Kristiansand forhørsrett avsa 1. juni 1988 fengslingskjennelse mot A. I kjennelsen ble det vist til straffeprosessloven §184, §185, §172 første ledd nr 1 og nr 2, §174 første ledd samt §240. Frist for fengslingen ble satt til 29. juni 1988.
Fengslingsfristen har senere vært forlenget. Ved kjennelse av 20. oktober 1988 forlenget således Kristiansand forhørsrett fristen til 14. desember 1988.
Kristiandsand politikammer fremsatte ved påtegning av 8. desember 1988 begjæring overfor Haugesund forhørsrett om fristforlengelse. Det ble i påtegningen blant annet uttalt at man antok at saken i inneværende måned kunne oversendes statsadvokaten til utferdigelse av tiltalebeslutning, og det ble opplyst at saken var blitt berammet til 3. april 1989. I påtegningen het det for øvrig:
På grunn av sakens art og alvorlige karakter samt de særlige omstendigheter i nærværende sak, antar en at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning, jfr. straffeprosessloven §185 første ledd.
Det var videre fremholdt at fengslingssurrogater ikke ansås adekvate og ikke bør komme på tale i denne sak.
Haugesund forhørsrett avsa 14. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
Siktede A, født xx.xx.1969, kan med hjemmel i straffeprosessloven §185, jfr. §184, jfr. §171 nr. 3, jfr. §240 holdes i fengsligforvaring inntil påtalemyndigheten mottar bekreftelse fra X om at siktede er opptatt der, jfr. straffeprosessloven §188, jfr. §181, og slik at siktede tar slikt opphold der inntil straffesaken mot ham kommer opp for lagmannsretten. Siktede blir dog ikke å holde i fengslig forvaring utover 13. januar 1989 kl. 1500 med mindre påtalemyndigheten eller retten av andre grunner finner å kunne løslate han tidligere.
Politiet erklærte kjæremål mot denne kjennelse. I kjæremålet var blant annet anført at etterforskningen hadde vist at siktede tidligere hadde innført flere partier, og at han måtte anses som hovedmann for opplegget. Det var videre uttalt:
Opphold i X garanterer ikke for at siktede vil være i institusjonen fram til hovedforhandling 3. april.
Siktede er ikke behandlingstrengende eller motivert.
Gulating lagmannsrett avsa 19. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
A kan holdes i varetektsfengsel til 25. januar 1989 kl. 13.00.
Rettens begrunnelse for fengslingsforlengelsen fremgår av kjennelsesgrunnene.
Siktede har erklært kjæremål mot denne kjennelse.
Kjæremålet gjelder saksbehandlingen. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten i likhet med forhørsretten burde ha vurdert hvorvidt fengslingssurrogat i dette tilfelle kunne anvendes, og om fortsatt varetektsfengsling var hensiktsmessig. Ingen av delene er nevnt i lagmannsrettens premisser med ett ord.
I kjæremålserklæringen er anført fire grunner som skulle ha tilsagt at lagmannsretten vurderte bruk av fengslingssurrogat. Prinsipalt påstås lagmannsrettens kjennelse omgjort, subsidiært at den oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling som utvalget etter loven kan prøve ved videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388 nr 2.
Lagmannsretten har funnet at siktede med skjellig grunn kan mistenkes for forbrytelse mot straffeloven §162. Den har videre funnet at det er grunn til å frykte at siktede vil unndra seg forfølgning hvis han nå løslates, at det ville være nærliggende fare for at han ville forspille bevis, og at fengsling er nødvendig for å hindre at han begår nye narkotikaforbrytelser. I betraktning av sakens meget alvorlige karakter fant lagmannsretten at fortsatt fengsling ikke ville være noe uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten har videre anført at fortsatt fengsling anses nødvendig.
Lest i sin sammenheng kan kjennelsesgrunnene ikke forstås annerledes enn at lagmannsretten har ansett det klart at det fortsatt måtte anvendes varetektsfengsel overfor siktede - med andre ord at forføyning som nevnt i §181 ikke ville være adekvat i denne sak.
Det kan således ikke ses å være noen mangel ved lagmannsrettens begrunnelse for fortsatt fengsling.
Kjæremålet blir således å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.