HR-1989-1030-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-30 |
| Publisert: | HR-1989-01030s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1030/1989, jnr. 463/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, Straffeprosessloven (1981) §171, §181, §184, §240, §388 |
A født xx.xx.1943, ble ved Horten forhørsretts kjennelser 26. oktober 1987 og 20. november 1987 varetektsfengslet som siktet for overtredelse av straffeloven §255 jfr. §256, §270 jfr. §271, §272, §258 mv. Kjennelsene ble begge ganger påkjært til Agder lagmannsrett som ikke tok kjæremålet til følge. Fengslingen gikk siste gang ut 22. desember 1987. Han ble løslatt fra varetektsfengslingen mot at han lovet å overholde og samtykket i at følgende fengslingssurrogater ble anvendt:
1. Møteplikt hver dag på politivakten i Horten. 2. Forpliktelse til ikke å forlate rettskretsen. 3. Innlevering av pass, navigatørsertifikat og fartsbevis. 4. Forpliktelse til ikke å oppsøke vitner.
Vilkårenes punkt 1 og 2 ble 26. april 1989 endret til:
1. Møteplikt hver mandag på politivakten i Horten, subsidiært telefonering. 2. Forpliktelse til ikke å forlate Vestfold fylke uten at politiet på forhånd er informert om hvor han skal og hvor lenge han blir borte.
Tiltale ble utferdiget 3. mars 1989.
A satte 24. mars 1989 frem begjæring i medhold av straffeprosessloven §181 annet ledd om at passbeslaget ble prøvd for retten. Horten forhørsrett avsa 8. mai 1989 kjennelse i saken med slik slutning: "Inndragelse av pass, navigasjonssertifikat samt fartsbevis samt de øvrige begrensninger i A bevegelsesfrihet innført av politimesteren i Nord-Jarlsberg oppheves." Politimesteren i Nord-Jarlsberg påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 18. mai 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. As pass kan beholdes beslaglagt av politiet inntil straffesaken mot ham er endelig avgjort.
2. For øvrig oppheves Horten forhørsretts kjennelse av 8. mai 1989.
Lagmannsretten fant at det fortsatt forelå pågripelses og fengslingsgrunnlag i henhold til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1, og at det derfor var grunnlag for å anvende fengslingssurrogater. Etter lagmannsrettens oppfatning er det grunn til å frykte at A vil unndra seg forfølgning ved å reise til utlandet. Det heter videre: "Lagmannsretten kan ikke se at passbeslag kan anses som noe uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Snarere synes passbeslaget å være et lempelig inngrep overfor ham, hensett til sakens meget betydelige omfang. Lagmannsretten tilføyer at det synes å foreligge slik tilstrekkelig grunn til inngrepet som nevnt i straffeprosessloven §240." Det vises for øvrig til forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Etter As oppfatning tilfredsstiller ikke Agder lagmannsretts kjennelse loven krav til begrunnelse.
Det hevdes at lagmannsretten ikke har foretatt den vurderingen av om skjellig grunn til mistanke foreligger som loven krever. I lagmannsrettens kjennelse heter det: "Lagmannsretten finner fortsatt at A med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått de straffbare handlinger som er omhandlet i tiltalebeslutningen." Dette er ifølge siktede ikke en begrunnelse som er tilstrekkelig i relasjon til straffeprosessloven §184 annet ledd, tredje punktum.
Det redegjøres forøvrig i kjæremålet for bevisene i saken samt lagmannsrettens vurdering av disse. Det påstås at lagmannsrettens behandling av spørsmålet om vilkårene etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 ikke har vært særlig veloverveid.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Forhørsrettens kjennelse av 8. mai 1989 stadfestes. Subsidiært:
2. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Det bemerkes at anførselen i kjæremålet om at lagmannsrettens vurdering av om vilkårene etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 er oppfylt ikke er særlig veloverveid, ikke kan være gjenstand for prøvelse i et videre kjæremål. Det pekes videre på at lagmannsretten har behandlet spørsmålet om varetektsfengsling i denne saken to ganger tidligere og begrunnet begge ganger utførlig hvordan den kom frem til at vilkåret "skjellig grunn til mistanke" forelå. Det må da være tilstrekkelig å vise til den tidligere avgjørelse og at man vurderer vilkåret oppfylt også i dag.
Det er lagt ned slik påstand: "Kjæremålet forkastes." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål. Utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388.
Utvalget kan ikke se at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsretten har uttalt at den finner at tiltalte fortsatt med skjellig grunn kan mistenkes for å ha foretatt de straffbare handlinger som er omhandlet i tiltalebeslutningen. Noen nærmere begrunnelse gir ikke lagmannsretten, men lagmannsretten har i to tidligere kjennelser i saken gitt en utførlig begrunnelse for hvorfor den mener det foreligger skjellig grunn til mistanke. Utvalget forstår lagmannsretten slik jfr. uttrykket "fortsatt" - at den viser til begrunnelsen i de tidligere kjennelsene.
Andre forhold som kan prøves i et videre kjæremål, er ikke påberopt.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.