HR-1989-1221-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1989-08-17
Publisert:	HR-1989-01221s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr. 1221/1989, jnr. 582/1989.
Parter:
Forfatter:	Røstad, Langvand, Dolva
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §257, §391, §391a, §42, §57, Straffeprosessloven (1981) §350, §57

Trondenes herredsrett avsa 19. april 1989 dom med slik domsslutning: "A, født xx.xx.1921, dømmes for overtredelse av straffeloven §391a, jfr. §257, til å betale til statskassen en bot på kr. 1.000,-, subsidiært 10 dager fengsel.

Han dømmes også til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 500,-." Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

Domfelte begjærte først fornyet behandling, men denne begjæring ble ikke tatt til følge. Han erklærte så anke over dommen. Anken er prinsipalt begrunnet med feil lovanvendelse, subsidiært hevdes dommen å lide av feil ved saksbehandlingen. Under den subsidiære anke er gjort gjeldende at det er en vesentlig mangel ved domsgrunnene at herredsretten ikke har tatt standpunkt til om det forelå vinnings hensikt. "Denne feilen må utvilsomt" - hevdes det videre i anken - "ha vært avgjørende for resultatet all den stund den villfarelse retten har lagt til grunn at jeg befant meg i, uansett om den henføres under straffeloven §57 eller §42, iallfall utelukker vinnings hensikt."

Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge, slik at dommen oppheves, jfr. straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1.

I den fellende dom er uttalt at det ble ansett på det rene at tiltalte hadde fjernet trærne, som skulle være brukt til å bygge utedo ved en hytte på den andre side av vannet. "De objektive betingelser for straff i samsvar med forelegget er dermed til stede."

Det heter så videre i dommen: "Etter bevisførselen er retten likevel ikke i tvil om at tiltalte selv mente at han ikke befant seg på Bs eiendom". I tilknytning til dette uttales at tiltalte "har vært klar over hvor han befant seg i forhold til den virkelige grenselinje, men på grunn av misforståelse av utskiftningsforretningen av 1879 har han ment at grenselinjen skulle trekkes et helt annet sted." Denne uriktige oppfatning hos tiltalte har retten ansett som en rettsvillfarelse etter §57 og antatt at denne ikke var unnskyldelig.

Som anført i anken, er det et vilkår for fellelse etter straffeloven §391a jfr. §257 at "borttagelsen" har skjedd i vinnings hensikt. Hvis tiltalte således har handlet ut fra en oppfatning om at han var berettiget til å hugge trærne, har han ikke oppfylt loven krav om å skaffe seg selv "en uberettiget vinning".

I denne henseende er domsgrunnene uklare og utilstrekkelige, og dommen bør således oppheves.

Slutning:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.