HR-1989-130 - Rt-1989-1198
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-16 |
| Publisert: | HR-1989-00130 - Rt-1989-1198 (415-89) |
| Stikkord: | (Gardermoen flyrestaurant-dommen), Selskapsrett, Husleierett, Overdragelse av aksjer, Oppsigelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om oppsigelse av kontrakt om leie av lokaler og enerett til servering på Oslo lufthavn Gardermoen. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1989-00130, L.nr 130/1989, nr 204/1988 og 205/1988 |
| Parter: | Gardermoen Flyrestaurant A/S (advokat Arne Meltvedt) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell - til prøve) |
| Forfatter: | Hellesylt, Gjølstad, Langvand, Holmøy, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939) §38, §10, Tvistemålsloven (1915) §98 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder oppsigelse av kontrakt om leie av lokaler og enerett til servering på Oslo lufthavn, Gardermoen.
Søsknene Gunnar og Gudrun Bjercke som eide Gardermoen Flyrestaurant A/S, har i en årrekke stått for servering og salg i ekspedisjonshallen for Oslo lufthavn på Gardermoen. Virksomheten ble organisert i aksjeselskaps form fra 1972, tidligere hadde den vært drevet på grunnlag av kontrakter Luftfartsdirektoratet inngikk med Bjerckes personlig. Disse kontrakter daterer seg helt tilbake til de første etterkrigsår. I 1972 skulle chartertrafikken flyttes fra Fornebu til Gardermoen.
Det ville bli sterk økning i trafikken der, og det ble bygget ny ekspedisjonshall. Søsknene Bjercke fikk tilbud om å få eneretten til serveringen i den nye bygning og påtok seg det. Dette krevde betydelige investeringer, og de fant det ønskelig å drive virksomheten som aksjeselskap, noe Luftfartsdirektoraratet aksepterte. Det ble inngått avtale mellom staten v/Luftfartsdirektoratet og det nyetablerte selskap, Gardermoen Flyrestaurant A/S, som i kontrakten er benevnt "leieren". Kontrakten er datert 24. januar 1973, men regulerte kontraktsforholdet fra 1. november 1972. Avtalen inneholdt blant annet bestemmelser som gir leieren eneretten til serveringen i ekspedisjonsbygningen, og i den forbindelse leierett til visse deler av bygningen. Gjennom aksjeselskapet drev søsknene Bjercke virksomheten til ut i 1985. Aksjene som hadde et samlet pålydende på kr 100.000, og som søsknene eide med en halvpart hver, ble da solgt for 14 millioner kroner til Braathens SAFE A/S som overtok serveringsvirksomheten, og noe senere inngikk en avtale med Ringstad Catering om å forestå denne.
Luftfartsverket mente at overdragelsen av aksjene var i strid med en bestemmelse i kontraktens §10 som blant annet bestemte at leierens rettigheter ikke kan overdras uten statens godkjennelse. På dette grunnlag sa Luftfartsverket 13. juni 1985 opp kontrakten med Gardermoen Flyrestaurant. Videre mente Luftfartsverket at et forbud mot fremleie uten statens godkjennelse, som også var inntatt i kontraktens §10, var overtrådt ved avtalen med Ringstad Catering. For det tilfelle at oppsigelsen av 13. juni 1985 skulle bli kjent ugyldig, sa Luftfartsverket 4. februar 1986 også opp avtalen på grunnlag av brudd på forbudet mot fremleie. Gardermoen Flyrestaurant A/S bestred gyldigheten av begge oppsigelsene og reiste to søksmål for Eidsvoll herredsrett.
Den 15. mai 1986 avsa herredsretten dom, som gjaldt den første oppsigelse, med denne domsslutning:
"1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S til Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger med kr. 17.916,67 - kronersyttentusennihundreogseksten 67/100 -."
Herredsretten avviste samme dag det andre søksmålet som retten etter utfallet av det første søksmålet mente ikke hadde rettslig interesse. Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten som opphevet den og hjemviste saken til herredsretten.
Eidsvoll herredsrett avsa så dom i denne saken 8. januar 1987 med denne domsslutning:
"1. Luftfartsverkets oppsigelse av 4. februar 1986 kjennes ugyldig.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Gardermoen Flyrestaurant A/S saksomkostninger med kr 11.260,- - kronerellevetusentohundreogseksti 00/100 -."
Gardermoen Flyrestaurant A/S anket den første dommen, lagmannsrettens ankesak nr 422/86, staten anket den andre dommen, ankesak nr 188/87. For lagmannsretten var sakene forent til felles forhandling og pådømmelse, jfr. tvistemålsloven §98.
Eidsivating lagmannsrett avsa 20. juni 1988 dom med denne domsslutning:
"I ankesak nr. 422/86:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S 18.500,- - attentusenfemhundre - kroner til Staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
I ankesak nr. 188/87:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S til sammen 12.000,- - tolvtusen - kroner til Staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Gardermoen Flyrestaurant A/S har i begge saker anket lagmannsrettens dom.
Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt seks vitner, av disse er ett nytt for Høyesterett. Det foreligger også en del nye dokumenter, men saken står for Høyesterett som for de tidligere retter.
Den ankende part Gardermoen Flyrestaurant A/S' hovedanførsler er følgende:
Kontraktspart - leier - etter avtalen var aksjeselskapet, ikke søsknene Bjercke. Disse var så høyt oppe i årene at de ikke selv kunne ventes å stå for driften i særlig lang tid fremover. Gudrun var i 1972 71 år og Gunnar 61. Overgang måtte fortone seg som høyst aktuelt. Det er intet forbud mot salg av aksjer i avtalen. Under enhver omstendighet måtte luftfartsmyndighetene regne med overgang av rettighetene ved arv av aksjene. Aksjesalget innebar ikke en overdragelse av leierens rettigheter, og krevde således ikke statens godkjennelse. Aksjeselskapet var fortsatt rettighetshaver. For det tilfelle at godkjennelse krevdes, anmodet man Luftfartsverket, som hadde kjennskap til de relevante opplysninger, om å gi slik godkjennelse. Det må i tilfelle kreves saklig grunn for å nekte å gi godkjennelse, og saklig grunn manglet. Luftfartsverket behandlet aldri anmodningen til tross for at det av Braathens konkurrent om å overta aksjene i flyrestauranten - SAS Service Partner - ble foret med alle nødvendige opplysninger om salgsavtalen med Braathen SAFE.
Leiekontrakten går inn under husleieloven, og flyrestauranten har det vern mot oppsigelse som ligger i husleieloven §38. Oppsigelsen var usaklig og vil iallfall virke urimelig. Interesseavveiningen etter §38 første ledd må gå i leierens favør, blant annet vil et stort antall ansatte miste arbeidet hvis staten får medhold. Overdragelsen innebar under enhver omstendighet ikke vesentlig mislighold. Luftfartsverket har ikke hatt noe å klage på, verken med hensyn til pris, kvalitet eller service.
De arbeidsoppgaver Ringstad Catering etter avtalen har, er ikke andre enn en ansatt daglig leder kan ha og innebærer således ingen fremleie av leietakerens rettigheter.
Gardermoen Flyrestaurant A/S har nedlagt denne påstand:
I ankesak nr 204/1988:
"1. Oppsigelsen av 13. juni 1985 kjennes ugyldig.
2. Gardermoen Flyrestaurant A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
I ankesak nr 205/1988:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Gardermoen Flyrestaurant A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, mener at lagmannsrettens dom er riktig. Statens hovedanførsler er følgende:
Grunnlaget for kontrakten var et opparbeidet personlig tillitsforhold til søsknene Bjercke. Aksjeselskapsformen ble valgt utelukkende for at disse skulle kunne begrense sitt ansvar. Overdragelsen av hundre prosent av aksjene må, i et tilfelle som dette, likestilles med overdragelse av leierens rettigheter etter kontrakten. Bindende avtale om salg av aksjene ble inngått uten noe forbehold med hensyn til godkjennelse fra statens side. Noen begrunnet søknad om samtykke med nødvendige opplysninger ble aldri innsendt. Dette er nok til at flyrestauranten ved sin nye eier ikke kan gis medhold. Det kreves ikke bestemte grunner for å nekte godkjennelse. Det er for øvrig saklig grunn at staten forbeholder seg rett til på fritt grunnlag å vurdere hvem som bør få forestå serveringen. Av prinsipielle og preventive grunner er det nødvendig for Luftfartsverket å reagere mot motpartens handlemåte ved overdragelsen av driften. Det er således saklig grunnlag for oppsigelsen. Kontrakten fra 1973 avviker så vidt vesentlig fra en vanlig husleiekontrakt, blant annet ved bestemmelsen om at leieren gis eneretten til serveringen, og har også ellers slike særtrekk, at husleieloven ikke får anvendelse på forholdet. Men selv om husleieloven skulle regulere kontraktsforholdet, kan oppsigelsen ikke kjennes ugyldig. Det ligger et vesentlig mislighold i at forbudet mot overdragelse uten statens samtykke ikke er respektert. At virksomheten har vært drevet tilfredsstillende etter overdragelsen, er derfor ikke avgjørende. Kontrakten med Ringstad Catering innebærer fremleie i strid med kontraktens §10 da statens godkjennelse ikke foreligger. De beføyelser Ringstad har, går ut over de en ansatt bestyrer har. Også på dette grunnlag foreligger et kontraktsbrudd som innebærer vesentlig mislighold.
Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 20. juni 1988 i lagmannsrettens ankesaker nr 422/86 og 188/87 stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger i begge ankesaker for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Når det gjelder spørsmålet om den første oppsigelse var gyldig, skal jeg bemerke: Det er udiskutabelt at aksjeselskapet - Gardermoen Flyrestaurant A/S - var kontraktspart etter kontrakten av 24. januar 1973. Det er heller ikke tvil om at den alminnelige regel er at et aksjeselskap beholder sin identitet om aksjene skifter eier. For de kontraktsforhold selskapet står i, innebærer således ikke skifte i eierforholdet til aksjene at medkontrahenten har fått å gjøre med en annen kontraktspart. Det er imidlertid også akseptert at det kan foreligge særlige omstendigheter som gjør at eierskifte av aksjene vil få samme virkning for et kontraktsforhold som om rettigheten var blitt overdratt til en annen person eller selskap. Det er et slikt tilfelle vi etter min mening står overfor her, og jeg skal peke på de særlige forhold som tilsier dette.
I den nye ekspedisjonshallen ville det bli en meget sterk økning av flypassasjerer m.v. Serveringsvirksomheten måtte ventes å få helt andre dimensjoner enn tidligere. Når søsknene Bjercke fikk tilbud om å forestå serveringen, skyldtes dette utvilsomt at de to hadde hatt serveringen i årrekker til luftfartsmyndighetenes fulle tilfredshet. Det var således et opp arbeidet tillitsforhold som lå til grunn for at søsknene Bjercke fikk kontrakten uten at det ble rettet henvendelser til andre som kunne være kompetente. Tilbudet fra Luftfartsdirektoratet var akseptert og arbeid og investeringer igangsatt fra Bjerckes side før spørsmålet om å velge aksjeselskapsformen ble reist. Det forelå før dette tidspunkt også et kontraktsutkast som var identisk med den kontrakt som ble inngått, bortsett fra at aksjeselskapet der er innført som part. Etter bevisførselen må jeg legge til grunn at Bjerckes valgte aksjeselskapsformen for å begrense sitt personlige ansvar ved en drift som ville få langt større dimensjoner enn tidligere. Denne begrunnelse for å få inngå kontrakten i aksjeselskaps form gikk Luftfartsdirektoratet med på. Gardermoen Flyrestaurant A/S ble dannet som et familieaksjeselskap med en aksjekapital på kr 100.000, fordelt på 20 aksjer a kr 5.000. Gunnar Bjercke tegnet seg for 10 aksjer, Gudrun Bjercke for 8 og Gunnar Bjerckes sønn, Gorm Bjercke, for 2 aksjer. Disse gikk senere over på Gunvor Bjercke.
Det er ikke fremkommet noe konkret i bevisførselen som kan tyde på at aksjeselskapsformen ble valgt også med den hensikt at man dermed kunne beholde kontraktsrettighetene på selskapets hånd når de aldrende søsknene selv ikke lenger maktet eller ønsket å forestå driften. Kontrakten var for øvrig oppsigelig fra begge parters side med seks måneders varsel, uavhengig av om det forelå mislighold. Det går dessuten frem av Gunnar Bjerckes vitneforklaring til bruk for Høyesterett at han "var skeptisk til at selskapet skulle kunne overdras uten at utleier, Luftfartsverket, hadde noe å si", men han "bøyde seg" for uttalelsen fra en advokat som mente at kontrakten ikke var til hinder for at selskapets aksjer ble overdratt.
Ut fra det jeg her har fremhevet, finner jeg å måtte legge til grunn at kontraktsforholdet - tross valget av selskapsformen - hadde et personlig preg. Det var et opparbeidet tillitsforhold til søsknene Bjercke som var basis for kontraktsinngåelsen. For at deres ansvar skulle kunne begrenses, aksepterte Luftfartsdirektoratet avtalen med dem gjennom aksjeselskapet Gardermoen Flyrestaurant A/S.
Blant annet ved bestemmelsen i kontraktens §10 har luftfartsmyndighetene villet sikre seg kontroll med hvem som utøver den virksomhet det her er tale om. Ut fra den særegne karakter kontraktsforholdet har, er dette naturlig. Det er ikke bare tale om et leieforhold, hvor det stilles lokaler til disposisjon for leietakeren. Også i et slikt forhold vil for øvrig utleieren normalt ha frihet til å bestemme hvem han vil godta som ny leietaker. Det kanskje mest karakteristiske i kontraktsforholdet er eneretten til serveringsvirksomheten i ekspedisjonsbygningen. De kunder som betjenes, er overveiende reisende til og fra. Serveringsvirksomheten kan på en måte sies å være et ledd i luftfartsvirksomheten som luftfartsmyndighetene har ansvar for, men overlater til en kontraktspart å utføre.
På denne samlede bakgrunn finner jeg at salget av alle aksjene i Gardermoen Flyrestaurant A/S må likestilles med en overdragelse av rettigheten som etter kontraktens §10 ikke kunne skje uten statens godkjennelse.
Det er på det rene at avtalen om salget av aksjene ble inngått uten forbehold om Luftfartsverkets godkjennelse. Den såkalte "intensjonsavtale" om salget er datert 25. mars 1985. Den ble samme dag underskrevet av Gudrun og Gunnar Bjercke som eiere av Gardermoen Flyrestaurant A/S og dagen etter av Bjørn G. Braathen på vegne av Braathen SAFE A/S.
Fra selgernes side var avtalen definitiv. Kjøperen har tatt forbehold om styrets samtykke. Det fremgår forutsetningsvis av avtalens §2 at kontraktspartene var oppmerksomme på at forholdet til Luftfartsverket kunne by på problemer, idet kjøperen uttrykkelig påtok seg risikoen for at aksjene lovlig kunne erverves av ham. Den endelige salgsavtale er datert 28. august 1985. Heller ikke da forelå det godkjennelse, eller signaler fra Luftfartsverket om at godkjennelse ville bli gitt, og kjøpesummen ble kort tid etter betalt selgerne uten forbehold. Noen tilfredsstillende søknad om godkjennelse med de relevante opplysninger, ble for øvrig aldri innsendt til Luftfartsverket.
Når salget av aksjene som må likestilles med overdragelse av leierens rettigheter etter kontrakten, ble gjennomført uten at det ble innhentet godkjennelse, er dette et så alvorlig kontraktsbrudd at det i seg selv må anses som et vesentlig mislighold av kontrakten. Det var direkte i strid med den godkjennelsesrett som luftfartsmyndighetene av forståelige grunner hadde forbeholdt seg. Det blir i denne sammenheng ikke avgjørende om kjøperen - som det har vist seg - ville være i stand til å utøve virksomheten til Luftfartsverkets tilfredshet.
Luftfartsverket var etter dette berettiget til å si opp avtalen overfor Gardermoen Flyrestaurant A/S på grunn av vesentlige mislighold ved salget av selskapets aksjer. Det vil da ikke være avgjørende for gyldigheten av oppsigelsen om kontrakten - som må sies å ligge i et grensefelt mellom en driftskontrakt og en husleiekontrakt - skal anses å falle inn under husleieloven eller ikke. Oppsigelsen vil heller ikke etter husleieloven kunne settes til side når det foreligger vesentlig mislighold av leieavtalen fra leietakernes side, jfr. husleieloven §38 fjerde ledd nr 2.
Etter dette blir det ikke nødvendig for meg å komme inn på de øvrige spørsmål som er reist i saken, og heller ikke på spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen av 4. februar 1986. Jeg finner det etter omstendighetene tilstrekkelig i konklusjonen å gi uttrykk for at lagmannsrettens dom stadfestes.
Anken har ikke ført frem, og Gardermoen Flyrestaurant A/S må etter dette svare saksomkostninger for Høyesterett. Beløpet settes i samsvar med omkostningsoppgaven til kr 79.000, herav for utgifter kr 4.000. Jeg er enig i lagmannsrettens saksom kostningsavgjørelse.
Jeg stemmer for denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S til staten v/Samferdselsdepartementet 79.000 - syttinitusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.