HR-1989-1321-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-08-24 |
| Publisert: | HR-1989-01321s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1321/1989, jnr. 625/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: |
Natt til søndag 19. februar 1989 ble A bragt til Vest-Agder sentralsykehus med knivstikk i mage og hals. Kristiansand politikammer siktet i den forbindelse 20. februar 1989 B og C for overtredelse av straffeloven §233 første ledd jfr. §49 og dessuten for to overtredelser av straffeloven §228 jfr. §232 begått mot D og E. B og C ble samtidig begjært varetektsfengslet, og Kristiansand forhørsrett avsa 20. februar kjennelse med slik slutning:
1. Siktede nr. 1 B, p.nr. xxx, og siktede C, p.nr. yyy, kan med hjemmel i straffeprosessloven §184, §185, §171 første ledd nr. 2, §174 første ledd samt §240 holdes i fengslig forvaring inntil videre, men ikke utover mandag 6. mars 1989 kl. 15.00 med mindre politiet finner å kunne løslate dem tidligere.
2. De to siktede kan med hjemmel i straffeprosessloven §186, annet ledd undergis brev- og besøkskontroll og forbud mot aviser og kringkasting inntil videre, men ikke ut over mandag 6. mars 1989 kl. 15.00 med mindre politiet finner å kunne oppheve foranstaltningene tidligere.
Varetektsfengslingen av de to siktede er senere forlenget en rekke ganger. Ved kjennelse av Kristiansand forhørsrett 6. mars 1989 ble innskrenkningene i kontakt med utenverden endret slik at det bare ble fastsatt vanlig brev- og besøkskontroll. Ved forhørsrettens kjennelse 2. mai 1989 bortfalt bestemmelsen om brev- og besøkskontroll. Ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 11. juli 1989 ble fengslingen forlenget til 5. september 1989 kl.1500. Retten fant at vilkårene etter straffeprosessloven §172 var oppfylt. Både B og C påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 13. juli 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet han gjør gjeldende at det ikke foreligger forhold som i særlig grad styrker mistanken mot ham. Cs tilståelse utelukker langt på vei at B har deltatt slik som angitt i siktelsen. På Cs klær er det funnet blod som sannsynligvis stammer fra A, mens slike funn ikke er gjort på Bs klær.
Selv om betingelsene etter straffeprosessloven §172 skulle være oppfylt, er ikke fengsling eller forlengelse av den obligatorisk. Retten må skjønne over forholdsmessigheten, jfr. straffeprosessloven §174 første ledd. Jo lenger varetektstiden har vart, desto lettere vil dette skjønn falle ut i siktedes favør. Påtalemyndigheten ønsker å holde de siktede fengslet frem til hovedforhandling som først kan ventes i begynnelsen av 1990. Det vil i tilfelle innbære en varetektstid på nærmere ett år, noe som finnes å innebære et uforholdsmessig inngrep.
Lagmannsretten har heller ikke lagt riktig beviskrav til grunn når den gjennom en henvisning til forhørsrettens kjennelse har funnet at "skjellig grunn" til mistanke er tilstrekkelig til fengsling etter straffeprosessloven §172.
Det er nedlagt påstand om at B løslates.
Politiet er kjent med kjæremålet og har i den anledning vist til avhør av C foretatt 9. august 1989. C benektet da å ha forklart at han hadde stukket noen av nordmennene med kniv. Han hadde kun brukt kniven til å true med da han var svært redd. Av forklaringen fremgår også at B skal ha sagt til C at han hadde stukket en av nordmennene med kniv i magen og halsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse etter kjæremål. Ved dette videre kjæremål har utvalget likevel full kompetanse, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 6.
I straffesak med etterforskning for drapsforsøk - straffeloven §233 jfr. §49 - er det rettet mistanke mot B.
Utvalget er - i likhet med forhørsrett og lagmannsrett - kommet til at etterforskningen har frembragt opplysninger som i særlig grad styrker mistanken mot siktede.
Lovens vilkår for å anvende fengsling etter straffeprosessloven §172 jfr. §184 er således til stede, og utvalget finner at siktede bør undergis fortsatt fengsling.
Også utvalget finner at fortsatt fengsling - i betraktning av sakens art og forholdene ellers - ikke vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.
Kjennelsen er enstemmig.