HR-1989-134 - Rt-1989-1230

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1989-11-27
Publisert:	HR-1989-00134 - Rt-1989-1230 (422-89)
Stikkord:	(Arendal Fossekompani-dommen), Verdipapirrett, Selskapsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt videre kjæremål vedrørende begjæring om midlertidig forføyning i sak hvor et børsnotert selskap hadde nektet å godkjenne ny aksjonærs erverv av aksjer, hvoretter det børsnoterte selskapet ble strøket fra notering på Oslo børs.
Saksgang:	Oslo byrett 20.06.1988 - Eidsivating lagmannsrett 14.10.1988 - Høyesterett HR-1989-00134A, L.nr. 134/1989, kjæremål jnr 315/1988
Parter:	A/S Arendals Fossekompani (advokat Harald Hjort - til prøve) mot Staten v/Finansdepartementet (advokat A.C. Stray Ryssdal)
Forfatter:	Philipson, Holmøy, Hellesylt, Dolva, Sandene
Lovhenvisninger:	Vannfallrettighetsloven (1917) §37a, §37, Plenumsloven (1926) §6, Børsloven (1931) §13, Konsesjonsloven (1974), Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268, Konsesjonsloven (1974) §37a, Aksjeloven (1976) §3-2, §3-4, Børsloven (1988) §12, §13, §37, §4

Dommer Philipson: Saken gjelder videre kjæremål vedrørende A/S Arendals Fossekompanis begjæring om midlertidig forføyning mot staten v/Finansdepartementet. Styret i Fossekompaniet vedtok 22. januar 1988 under henvisning til aksjeloven §3-2, jfr. industrikonsesjonsloven §37a å nekte godkjenning av Aust-Agder Kraftverks erverv av 233.226 aksjer i selskapet fra Storebrand Arendal. Børskomiteen ved Oslo Børs fant at styret i selskapet ikke hadde en tilstrekkelig sterk begrunnelse til å nekte slik godkjennelse, jfr. børsreglementets §4 annet ledd, og meddelte selskapet at dets aksjer ville bli strøket fra notering på Oslo Børs, dersom aksjeervervet innen en fastsatt frist ikke ble godkjent. Avgjørelsen ble påklaget til Finansdepartementet som 28. mars 1988 forkastet klagen. Aksjene ble strøket fra notering på Oslo Børs 15. april 1988.

For ordens skyld nevner jeg at denne sak blir å avgjøre etter børsloven av 19. juni 1931 nr 19 og ikke etter den nye lov av 17. juni 1988 nr 57.

Fossekompaniet reiste ved stevning av 19. april 1988 sak mot staten v/Finansdepartementet med påstand om at Finansdepartementets vedtak skulle kjennes ugyldig. Samtidig begjærte Fossekompaniet midlertidig forføyning om at vedtaket ikke skulle settes i verk. Vedrørende denne begjæring avsa Oslo byrett kjennelse 20. juni 1988 med slik slutning:

"Staten v/Finansdepartementet pålegges å oppheve iverk settelsen av sitt vedtak av 28. mars 1988, og herunder gi Oslo Børs de nødvendige instrukser, inntil rettskraftig dom foreligger."

Byretten la til grunn at Finansdepartementet hadde tolket industrikonsesjonsloven §37a uriktig når departementet la til grunn at det ikke forelå skjellig grunn for styrets nektelse.

Byrettens kjennelse ble av staten v/Finansdepartementet påkjært til Eidsivating lagmannsrett som 14. oktober 1988 avsa kjennelse med denne slutning:

"Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge."

Lagmannsretten fant at det ikke var sannsynliggjort at Finans deprtementets vedtak av 28. mars 1988 var ugyldig og at vilkårene for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262, jfr. §268 og §248 første ledd, ikke forelå.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår ellers av de nevnte kjennelser.

Fossekompaniet har påkjært lagmannsrettens kjennelse, lovtolkningen og saksbehandlingen.

I prosesskrift av 23. desember 1988 anmodet Fossekompaniet kjæremålsutvalget om å vurdere en overføring av saken til partsforhandling i Høyesterett, jfr. høyesterettsloven av 25. juni 1926 nr 2 §6 annet ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 2. februar 1989 at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, og justitiarius bestemte samtidig at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Den kjærende part, A/S Arendals Fossekompani, har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig fortolkning av børsloven §13 og børsreglementets §4.

Det følger av loven ordlyd og systematikk at børsloven §13 første ledd bare tilsikter å fastlegge den "personelle kompetanse", altså hvilket organ som skal fatte beslutning om opptakelse til notering og stryking. Det er vist til Innstilling til lov om børser og offentlig godkjente handelskamre, avgitt 1922 13 og 21 samt til Ot.prp. nr 34 (1930) om lov om børser og lov om forandringer i lov om handelsregister, firma og prokura 10. Den personelle kompetanse forutsetter en materiell kompetanse, og de materielle vilkår er forutsatt nærmere regulert i børsreglementet (kursnoteringsreglementet) i henhold til børsloven §12 første ledd. I børsreglementets §4 er en særskilt regel om stryking som gjør det mulig for børskomiteen å reagere mot misbruk av styrets kompetanse, dersom styret har nektet godkjennelse av en aksjeoverdragelse "uten skjellig grunn". Bestemmelsen må også sees i sammenheng med aksjeloven §3-4 som krever "saklig grunn" for å nekte sam tykke til aksjeoverdragelse. Den naturlige tolkning av børsreglementets §4 må derfor være at børsmyndighetene bare kan gripe inn når nektelsen innebærer misbruk av styrets kompetanse i henhold til aksjeloven.

Ser man på børsmyndighetenes praksis når strykingsspørsmålet har vært oppe, vil det også fremgå at det i avgjørelsene utelukkende er henvist til reglementets §4, ikke til børsloven §13.

Lagmannsretten har vist til at børskomiteen har bestemt stryking av aksjer fra notering på børsen i tilfelle som ligger utenfor reglementets §4 annet ledd annet punktum og har tatt dette til inntekt for at børsmyndighetene ikke er bundet av vilkårene i den nevnte reglementsbestemmelse. Lagmannsretten må imidlertid ha oversett at en bestemmelse om stryking også finnes i reglementets §12.

Det rettslige syn den kjærende part gjør gjeldende, har også støtte i forarbeidene til den nye børslov, lov av 17. juni 1988 nr 57, jfr. NOU 1985:33 Lov om verdipapirbørs 62, 70-71 og 89 samt Ot.prp. nr 83 (1986-87) om lov om verdipapirbørs 8 og 62.

Lagmannsretten har lagt en uriktig lovtolkning til grunn i saken når den ikke har tatt hensyn til de vilkår som er fastsatt i reglementets §4 annet ledd annet punktum, se forutsetningene i forarbeidene til endringen til den nye børslov, jfr. Ot. prp. nr 54 (1988-89) om lov om endringer i lov 17. juni 1988 nr 57 om verdipapirbørs (børsklagenemnd), hvor det på 15-16 heter:

"Børsloven av 1931 har i §13 en bestemmelse om strykning av selskaper fra børsnotering. Det er tale om et fritt skjønn for børsmyndighetene. I noen grad er dette skjønnet snevret inn gjennom børsreglementets bestemmelser om bl a stemmerettsbegrensninger og samtykkenektelse og den praksis en har fått om disse bestemmelsene."

Selv om det skulle være slik at børsloven §13 gir en materiell strykingskompetanse, må det iallfall legges til grunn at bestemmelsen i reglementets §4 annet ledd annet punktum begrenser kompetansen. Og et forvaltningsorgan må være bundet av sine egne forskrifter så lenge disse står ved lag.

Under enhver omstendighet kan børsmyndighetens kompetanse etter børsloven §13 ikke være videre enn hva som følger av børslovens formål. Hovedformålet er å etablere et grunnlag for pålitelige kursnoteringer. På denne bakgrunn er det via børsen opprettet en markedsplass for omsetning av aksjer som er børsnotert. Lagmannsretten tar feil når den går ut fra at børslovens formål tilsier at de børsnoterte aksjene i prinsippet skal være fritt omsettelige. Lovens formål er oppfylt, dersom børsmyndighetene ved sin håndhevning etablerer et nivå som oppfyller et minstemål for aksjenes omsettelighet. Børsmyndighetenes kompetanse må også vurderes på bakgrunn av at det hører under aksjelovgivningen å fastsette rammen for omsetteligheten av aksjer og styrets komtetanse til å nekte overdragelse. Den kjærende part viser til uttalelser i Ot. prp. nr 19 (1974-75) om lov om aksjeselskaper 45, og Justisdepartementets uttalelse av 20. mai 1981 (Regler om fusjoner og oppkjøpssituasjoner blant børsnoterte selskaper). Børsmyndighetene har i sin praksis truffet avgjørelser av vidtrekkende aksjerettslig og selskapsrettslig karakter. Mange av de avgjørelser som er truffet må således anses ulovlige. Etter dette må konklusjonen være at lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn for så vidt angår anvendelsen av børsloven §13, jfr. børsreglementets §4.

Den kjærende part har i tillegg som et hovedpunkt fremholdt at saken reiser det prinsipielle spørsmål om børsmyndighetene i det hele tatt har noen hjemmel til å beslutte stryking av aksjer fra notering på børsen, når styrets samtykkenektelse, slik tilfellet er i den foreliggende sak, er truffet i medhold av industrikonsesjonsloven §37a. Når reglementsbestemmelsen i §4 annet ledd annet punktum ikke viser til samtykkenektelse med hjemmel i lov, men bare refererer til vedtektsbestemte omsetningsbegrensninger, må det kunne legges en antitetisk tolkning til grunn. Dette innebærer at børskomiteen ikke hadde kompetanse til å bestemme at aksjen skulle strykes fra børsen i denne sak. Også en grensedragning mellom konsesjonsloven §37a på den ene side og børslovgivningen på den annen, må etter den kjærende parts oppfatning tilsi samme konklusjon. Etter konsesjonsloven §37a har styret både rett og plikt til å nekte å godkjenne overdragelse av aksjer når denne antas å være i strid med selskapets og aksjonærenes interesser. Styrets adgang her er ikke begrenset til de tilfelle der ervervet vil få konsesjonsmessige konsekvenser for selskapet. Konsesjonsloven §37a viser både til §36 og §37. Og henvisningen til §36 ville langt på vei bli meningsløs dersom en slik begrensning skulle gjelde. Det er vist til Lucy Smith: Kampen på aksjemarkedet (Oslo 1987), særlig 170.

Den praksis børsmyndighetene her har fulgt, er ulovlig og kan ikke være avgjørende. En ulovhjemlet trusel om stryking vil som regel føre til at et selskaps styre godkjenner en aksjeoverdragelse for å unngå konsekvensene av strykingen.

Sentrale forfatnings- og forvaltningsrettslige prinsipper taler for den kjærende parts syn, således legalitetsprinsippet, hensynet til forutberegnelighet og de prinsipper som gjelder for adgangen til å omgjøre et forvaltningsvedtak og å stille vilkår. Hensett til at børsen må anses som en monopolinstitusjon, er det heller ikke grunnlag for den betraktning at selskaper, som frivillig har villet bli børsnotert, til enhver tid må finne seg i børsmyndighetenes reguleringer.

Konklusjonen er - etter den kjærende parts oppfatning - at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig lovforståelse for så vidt angår forholdet mellom konsesjonsloven §37a og børslovgivningen.

Under enhver omstendighet har lagmannsretten bygget på en uriktig tolkning av børsloven §13, når den er kommet til at børsmyndighetene har myndighet til å gripe inn overfor en aksjeoverdragelse som har funnet sted utenfor meglerapparatet, slik tilfellet er i den foreliggende sak. En slik overdragelse må ligge utenfor børsloven ramme. Man står ikke uten noe håndhevingsapparat i slike tilfelle, men den kompetente myndighet er Kredittilsynet og ikke børsmyndighetene.

Uavhengig av lovtolkningsspørsmålene må lagmannsrettens avgjørelse oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har ikke foretatt noen konkret prøvelse av om styrets nektelse av å godkjenne aksjeoverdragelsen kan sies å være truffet "uten skjellig grunn", jfr. børsreglementets §4 annet ledd annet punktum. Denne bestemmelse tilsier at det foretas en interes seavveining, men lagmannsretten har ikke foretatt noen slik avveining.

Det ser ut til at lagmannsretten har blandet sammen hva som er kompetansevilkår og hva som er skjønnstema. Lagmannsrettens premisser må under enhver omstendighet anses uklare og selvmotsigende.

Det foreligger videre en klar saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har begrenset seg til å slå fast at Fossekompaniet ikke har gjort kravet sannsynlig (tvangsfullbyrdelsesloven §248 første ledd), og ikke drøftet om midlertidig forføyning kunne vært besluttet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd, selv om kravet ikke er gjort sannsynlig. Lagmannsretten har selv uttalt at spørsmålet om forføyningskravet kan anses sannsynliggjort "har berørt vanskelige lov tolkningsspørsmål og for øvrig på mange punkter voldt tvil". En stryking av Fossekompaniets aksjer fra børsnotering innebærer drastiske følger for selskapet og dets aksjonærer. Sett på denne bakgrunn hadde lagmannsretten en sterk oppfordring til å vurdere om ikke iverksettelsen av strykingen burde utsettes inntil det forelå en rettskraftig avgjørelse om gyldigheten av vedtaket. Lagmannsretten ser nærmest ut til å ha oversett at også tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd var påberopt fra selskapets side.

Den kjærende part, A/S Arendals Fossekompani, har nedlagt denne påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling."

Staten v/Finansdepartementet gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har lagt til grunn noen uriktig lovforståelse i saken og videre at det ikke knytter seg noen saksbehandlingsfeil til lagmannsrettens avgjørelse.

Kjæremålsmotparten har i hovedsak anført:

Ved avgjørelsen av de lovtolkningsspørsmål som oppstår i saken, må det legges avgjørende vekt på hva som er børsens oppgave og formål. Børsnoterte aksjer må være fritt omsettelige for at en aksjebørs skal kunne fungere etter sitt formål. En pålitelig kursnotering på aksjer og fri omsettelighet må ses som to sider av samme sak, og dette er bakgrunnen for vår børslovgivning.

Det sentrale spørsmål i saken er om lagmannsretten korrekt har lagt til grunn at børsnoterte selskaper som påberoper rett til transportnektelse etter industrikonsesjonsloven §37a, kan strykes fra børsnotering. Utgangspunktet er at børsloven §13 etter sin ordlyd kommer til anvendelse. Spørsmålet blir om det finnes holdepunkter for en innskrenkende fortolkning av denne lovbestemmelse. Dersom en foreløpig ser bort fra børsreglementets §4, må svaret bli at det hverken ut fra hensynet til børsloven formål eller andre generelle synspunkter finnes støtte for en innskrenkende fortolkning. Det må som et klart utgangspunkt kunne fastslås at børskommisjonen ikke treffer selskapsrettslige avgjørelser, men bare avgjør om et selskaps aksjer skal strykes fra børsnotering. Aksjeloven og børsloven inneholder to forskjellige og uavhengige regelsett. Det må således kunne stilles mer vidtgående krav med hensyn til den fri omsettelighet av aksjer til et selskap som er børsnotert, enn det som følger av aksjeloven, jfr. Justisdeprtementets uttalelse gjengitt i Ot.prp. nr 83 (1986-87) om lov om verdipapirbørs 85. Videre vises til Ot.prp. nr 16 (1962-63) om endringer i lov om aksjeselskaper av 6. juli 1957 2, 4 og 6-7.

Det foreligger ingen lovkonflikt mellom børsloven og konsesjonsloven. Forholdet er at børslovgivningen og konsesjonslovgivningen, på samme måte som annen lovgivning, setter opp rammebetingelser for et selskaps virksomhet. Konsesjonsloven og dens forarbeider kan ikke tas til inntekt for at børsmyndighetene ikke kan gripe inn når styrets nektelse er truffet under henvisning til konsesjonsloven §37a. Meget taler for at konsesjonsloven §37a må forstås slik at den bare gir styret adgang til å nekte å godkjenne en aksjeoverdragelse, dersom denne ville få konsesjonsmessige konsekvenser for selskapet. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til dette spørs mål, men lagt til grunn at børsmyndighetene ut fra de hensyn børslovgivningen skal ivareta, må ha adgang til å reagere på en nektelse, uansett rammen for børsloven §37a; dette kan ikke anses som noen uriktig lovtolkning. For øvrig viser kjæremålsmotparten til børsmyndighetenes praksis og til uttalelser fra børsmyndighetene.

Den kjærende part har påberopt seg legalitetsprinsippet og andre generelle prinsipper. Men det vedtak som er truffet i saken er hjemlet i børsloven §13, og det er ikke grunnlag for noen innskrenkende fortolkning av bestemmelsen. Fra børsmyndighetenes side er det ikke stilt noen ulovlige vilkår for strykingen. Det er heller ikke grunnlag for noen innskrenkende fortolkning ut fra et synspunkt om monopolvirksomhet.

Hensett til børsloven formål kan det ikke ha noen betydning at den foreliggende omsetning av aksjer fant sted utenfor meglerapparatet. Børsloven §13 inneholder ikke noen begrensning i så henseende.

Før 1967 hadde man ikke noen annen hjemmel for stryking enn børsloven §13. Det vises til redegjørelsen for praksis i Ot. prp. nr 16 (1962-63) 4 og 6-7 og til børskomiteens formanns redegjørelse inntatt i tidsskriftet Farmand 20. november 1965. Bestemmelsen i børsloven §13 har derfor klarligvis ikke vært oppfattet bare som en personell bestemmelse. Bestemmelsens ordlyd og dens forarbeider viser at man har å gjøre med en materiellrettslig bestemmelse som gir børskomiteen en vid kompetanse.

Det blir etter dette spørsmål om bestemmelsen i børsreglementets §4 annet ledd annet punktum som kom inn i reglementet i 1967, medfører en begrensning i børskomiteens kompetanse etter børsloven §13. Bestemmelsens forberedelse og forarbeider gir imidlertid ikke holdepunkt for noen slik oppfatning. Bakgrunnen for bestemmelsen var pedagogisk. Man ønsket å gjøre de børsnoterte selskaper oppmerksomme på at selskapene, selv om de hadde vedtektsbestemmelser om at styret kunne nekte å godkjenne en aksjeoverdragelse, måtte være forberedt på at en slik nektelse kunne få konsekvenser. Passusen "uten skjellig grunn", må tolkes i samsvar med dette, og kan ikke innbefatte noen henvisning til aksjeloven bestemmelser. - Reelt sett er det imidlertid ikke grunn til å legge mer i bestemmelsen "uten skjellig grunn" i børsreglementets §4 annet ledd annet punktum enn det som følger av det alminnelige saklighetskrav i forvaltningsretten.

Lagmannsretten har således ikke bygget på noen uriktig lovtolkning, hverken med hensyn til børslovgivningen eller konsesjonsloven §37a og forholdet mellom disse. Rettens konkrete subsumsjon kan Høyesterett ikke prøve.

Kjæremålsmotparten kan heller ikke se at det knytter seg noen saksbehandlingsfeil til lagmannsrettens avgjørelse. Kjennelsesgrunnene er ikke uklare, og det er ikke noe grunnlag for den kjærende parts påstand om at lagmannsretten har misforstått hva som har vært rettens prøvelsestema. Når lagmannsretten videre har kommet til at det krav som er grunnlag for forføyningsbegjæringen ikke er sannsynliggjort, ville det, i en sak som denne, være meningsløst å beslutte midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd.

Kjæremålsmotparten, staten v/Finansdepartementet, har nedlagt denne påstand:

"Kjæremålet forkastes."

Jeg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.

Jeg nevner for ordens skyld at det foreligger et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets, og dermed Høyesteretts, kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet i denne sak gjelder påståtte lovtolkningsfeil og feil ved lagmannsrettens saksbehandling, jfr. tvistemålsloven §404 nr 2 og nr 3.

Saken refererer seg til en begjæring om midlertidig forføyning, og tvangsfullbyrdelsesloven §262 jfr. §268 og §248 får anvendelse. Det følger av §248 første ledd at det krav som lig ger til grunn for begjæringen må sannsynliggjøres. Lagmannsretten har kommet til at slik sannsynliggjøring ikke foreligger.

De lovtolkningsspørsmål som foreligger i saken, knytter seg særlig til to forhold, for det første forståelsen av børsloven §13 og børsreglementets §4, for det annet forholdet mellom industrikonsesjonsloven av 14. desember 1917 nr 16 §37a og børsbestemmelsene (lov og børsreglementet).

Jeg finner grunn til å understreke at børsens formål etter min mening må tillegges stor vekt ved de lovtolkningsspørsmål som oppstår i saken. Ett hovedformål er å opprette en velordnet markedsplass for verdipapirer for å lette omsetningen av disse. Jeg viser særlig til forutsetningene i den nye lov, slik de er kommet til uttrykk i Ot.prp. nr 83 (1986-87) om lov om verdipapirbørs 86, hvor det uttales:

"Departementet er enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig utfra de erfaringer en nå har, å lovfeste et forbud mot samtykkeklausuler. Det er likevel et behov for å kunne regulere et børsnotert selskaps adgang til å ha vedtektsbestemte samtykkeklausuler. Ved å gjøre omsetningen av et selskaps aksjer avhengig av et samtykke i det enkelte tilfelle, vil samtykkeklausulene direkte kunne forhindre omsetningen. Utfra dette kan en si at samtykkeklausulene gjennomgående vil være mindre forenlig med de børsmessige hensyn enn stemmerettsbegrensninger.

Den praksis selskapene fører når det gjelder samtykke klausuler, vil imidlertid være viktig. Av hensyn til aksjenes omsettelighet utfra de krav børsen må stille, vil en nektelse av å gi samtykke til overdragelse bare kunne skje unntaksvis, og den vil måtte være fullt saklig begrunnet."

Lagmannsretten er kommet til at man i den tidligere børslovs §13 har å gjøre med en vid kompetanseregel av materiell karakter. Jeg er enig i dette. Så vel lovbestemmelsens ordlyd som loven forarbeider tilsier en slik forståelse, jfr. Ot.prp. nr 34 (1930) om lov om børser og lov om forandringer i lov om handelsregistre, firma og prokura 10, første spalte.

Det neste spørsmål jeg tar opp, er om børsreglementets §4 annet ledd annet punktum har innskrenket den vide kompetanse som følger av børsloven §13. Bestemmelsen finnes i Reglement for kursnotering av verdipapirer, fastsatt av børskomiteen i Oslo med hjemmel i børsloven §12 første ledd annet punktum og approbert av Handelsdepartementet 9. september 1967.

Reglementets §4 lyder:

"Opptagelse til kursnotering og strykning av kurslisten.

I henhold til børsloven paragraf 13, første ledd, bestemmer Børskomiteen hvilke verdipapirer som kan opptas til kursnotering og fatter beslutning om verdipapirers strykning av kurslisten.

Alle børsnoterte aksjer skal i prinsippet være fullt omsettelige. Hvis et børsnotert selskaps vedtekter inneholder bestemmelser som kan innskrenke aksjenes omsette lighet og bestemmelsene blir praktisert uten skjellig grunn, kan Børskomiteen fatte beslutning om å stryke selskapets aksjer av kurslisten. De berørte parter vil få anledning til å uttale seg.

Børskomiteens avgjørelser om opptagelse eller strykning av kurslisten kan innankes til Handelsdepartementet."

Første ledd i bestemmelsen inneholder stort sett en gjengivelse av innholdet i børsloven §13. I første punktum i annet ledd er så tatt med en formålsbestemmelse. Deretter følger i annet punktum den bestemmelse som har stått sentralt i den foreliggende sak. Utformingen av bestemmelsen kan, slik jeg ser det, skape uklarhet. Jeg kan imidlertid ikke anta at det er holdepunkt for å legge til grunn at det var hensikten å foreta noen innskrenkning av rekkevidden av bestemmelsen i børsloven §13 og børereglementets §4 første ledd.

Jeg legger også adskillig vekt på at børsmyndighetens praksis, slik den foreligger opplyst i saken, ser ut til å være i overensstemmelse med den lovforståelse jeg mener er den rette. Denne praksis synes også lagt til grunn i forarbeidene til den nye lov som jeg tidligere har gjengitt.

Etter dette er jeg kommet til at lagmannsretten har basert seg på en riktig forståelse av børsloven §13 og reglementets §4.

Jeg tar så for meg spørsmålet om forholdet mellom industrikonsesjonsloven §37a første ledd - ved lov av 23. desember 1988 nr 107 tatt med som §37 tredje ledd - og børslovgivningen. Etter §37a er erverv av aksjer som medfører konsesjonsplikt, ikke gyldig uten styrets samtykke.

Det er på det rene at aksjeervervet i den foreliggende sak ikke ville ha fått konsesjonsmessige konsekvenser av betydning for Fossekompaniet, og Finansdepartementet har vært oppmerksom på dette ved sin avgjørelse.

Lagmannsretten har om det lovtolkningsspørsmål som oppstår uttalt:

"Det kan ikke av industrikonsesjonsloven og dens forarbeider sees at det er tatt stilling til om §37a i kollisjonstilfelle skal gå foran børsloven og børsreglementets vide kompetanse når det gjelder strykning. Det synes også lite naturlig at bestemmelser i en konsesjonslov fortolkes så vidt at de begrenser børsmyndighetenes kom petanse til å ivareta de interesser som knytter seg til driften av en børs.

Industrikonsesjonsloven §37a gir uttrykk for at erverv av aksjer, som medfører konsesjonsplikt etter §36 og 37, ikke er gyldige uten samtykke fra styret i selskapet. Denne bestemmelse gir styret både rett og plikt til å vurdere og avgjøre om en aksjeoverdragelse skal nektes eller ikke. Selv om det da skulle være slik at styret ved denne vurdering også skal ha selskapets interesser for øye, betyr ikke dette uten videre at selskapet går klar av de forpliktelser som måtte følge av at det har søkt om å bli opptatt på børsen som børsnotert selskap. Det kan i praksis oppstå en situasjon hvor et selskap i medhold av industrikonsesjonsloven §37a treffer et rettmessig vedtak om å nekte samtykke til et aksjeerverv, likefullt kan komme i strid med børsloven §13 og den vurdering om strykning som børsmyndighetene må håndheve ut fra hensynet til aksjenes frie omsettelighet. Slik lagmannsretten ser det, følger det ikke uten videre av lovverket at et aksjeselskap som rettmessig velger å nekte samtykke til et aksjeerverv, ubetinget har krav på å fortsette å være børsnotert."

Jeg kan ikke se at lagmannsretten her har lagt til grunn en uriktig tolkning av industrikonsesjonsloven §37a. Hverken loven ordlyd eller dens forarbeider, jfr. Ot.prp. nr 69 (1966-67) om revisjon av den alminnelige konsesjonslov av 14. desember 1917 m.v. 76, gir etter min mening støtte for det syn at en lovlig samtykkenektelse vil være til hinder for at børsmyndighetene kan beslutte stryking av aksjer fra børsnotering med hjemmel i børslovgivningen og ut fra de formål denne skal vareta. Skulle en så vidt drastisk virkning følge av konsesjonsloven, måtte den i tilfelle hatt klar støtte i loven ordlyd eller dens forarbeider, hvilket jeg som nevnt ikke kan se er tilfelle.

Børsreglementets §4 annet ledd annet punktum inneholder bare en henvisning til omsetningsinnskrenkninger bestemt i selskapets vedtekter. Det følger imidlertid av det jeg tidligere har sagt at dette ikke kan få betydning for tolkningen av børsloven §13. Heller ikke samtykkenektelser hjemlet direkte i lov vil i seg selv være til hinder for stryking.

Fossekompaniet har videre anført at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovtolkning, når den har gått ut fra at børsmyddighetene har grunnlag for å foreta stryking av et selskaps aksjer fra børsnotering også når det dreier seg om en aksjeomsetning som har funnet sted utenfor meglerapparatet. Heller ikke denne anførsel kan føre frem. Etter ordlyden i børsloven §13 er bestemmelsen ikke begrenset til å gjelde bare aksjeomsetning gjennom børsen eller meglerapparatet.

Den kjærende part har gjort gjeldende at det knytter seg andre feil til lagmannsrettens avgjørelse. På grunnlag av prosedyren for Høyesterett forstår jeg det slik at påstanden går ut på at det foreligger saksbehandlingsfeil særlig knyttet til to forhold.

For det første hevdes det at det foreligger en feil i saksbehandlingen, når lagmannsretten bare har uttalt seg om de generelle tolkningsspørsmål som oppstår i tilknytning til børsloven §13 og børsreglementets §4, men ikke har gått inn på det konkrete rettslige subsumsjonsspørsmål som oppstår i tilknytning til uttrykket "uten skjellig grunn" i børsreglementets §4 annet ledd annet punktum. I tilknytning til dette hevdes det at lagmannsretten ikke har sondret mellom børsmyndighetenes kompetanse og de vilkår som her gjelder, og på den annen side hva som er rammen for rettens prøvelse av skjønnstemaet, samt at rettens premisser er uklare og selvmotsigende på dette punkt. Jeg kan ikke se at det her foreligger noen feil. Lagmannsretten uttaler at retten ikke kan prøve børsmyndighetenes "rent skjønnsmessige vurdering". Med den lovforståelse lagmannsretten har lagt til grunn for så vidt angår forholdet mellom børsloven §13 og børsreglementets §4 og som jeg har funnet riktig, kan jeg ikke se at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil. Jeg kan heller ikke se at det hefter andre feil ved lagmannsrettens premisser, slik den kjærende part har hevdet. Det andre forhold som er påberopt av Fossekompaniet som grunnlag for angrepet på saksbehandlingen, gjelder spørsmålet om anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd. Det vises her til at lagmannsretten ikke har uttalt seg om dette spørsmål. Det må imidlertid anses utvilsomt at det ikke kan komme på tale med en midlertidig forføyning mot staten i en sak som denne, når det krav som skal danne grunnlaget for den midlertidige forføyning ikke kan anses sannsynliggjort. Heller ikke her kan derfor kjæremålet føre frem.

For så vidt angår spørsmålet om saksomkostninger, er partene enige om at avgjørelsen utstår til avgjørelsen av hovedsaken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Kjæremålet forkastes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Kjæremålet forkastes.