HR-1989-1359-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-01 |
| Publisert: | HR-1989-01359s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1359/1989, jnr 686/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §260, Straffeprosessloven (1981) §388, §147, §257, §258, Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
A, født xx.xx.1953, ble pågrepet 5. juni 1989 og varetektsfengslet ved Nordmøre forhørsretts kjennelse av samme dag siktet for blant annet forbrytelse mot straffeloven §260, §258 jf §257, §147 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §22. Fengslingen har flere ganger blitt forlenget. Siktede ble i juli løslatt fra vareteksfengslingen mot meldeplikt, men begikk nye straffbare handlinger. Han ble påny undergitt varetektsfengsling.
Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane tok 14. august 1989 ut tiltalebeslutning mot A. Da vilkårene for pådømmelse i forhørsrett ble ansett å være oppfylt, ble det berammet rettsmøte 18. august 1989 ved Molde forhørsrett. Siktede trakk imidlertid tilbake sitt samtykke til forhørsrettsbehandling. Hovedforhandling er nå berammet ved Ålesund byrett til 15. september 1989.
Bergen forhørsrett avsa 18. august 1989 kjennelse for fortsatt varetektsfengsling frem til 15. september 1989. Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse 21. august 1989 forkastet kjæremålet. Lagmannsretten uttaler blant annet i sin kjennelse:
Både for kravet om skjellig grunn til mistanke og fare for gjentakelse vurderer lagmannsretten saken på samme måte som forhørsretten og viser derfor til dens begrunnelse som tiltres. Fortsatt varetekt vil ganske vist være en betydelig belastning for tiltalte, men det kan etter omstendighetene ikke sees å være noe uforholdsmessig inngrep.....Resultatet av straffesaken vil etter lagmannsrettens oppfatning ha betydning for opplegg av et behandlingsprogram, blant annet for tidspunkt for igangsettelse. Ut fra tiltaltes sosiale situasjon synes også gjentakelsesfaren å være stor, noe som blant annet baseres på at tiltalte etter å ha vært løslatt fra tidligere varetektsopphold i sommer, nokså raskt begikk nye straffbare handlinger. På dette grunnlag finnes ikke varetekt fram til hovedforhandlingen å innbære noe uforholdsmessig inngrep.
Tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Som kjæremålsgrunn anfører domfelte straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Han hevder at fengslingen er et "stort uforholdsmessig inngrep". Han anfører at han er behandlingstrengende, og at han i fengslet ikke vil få de nødvendige og tilfredsstillende medisiner mot sin sykdom - angst og depresjon. Han benekter at det foreligger fare for gjentakelse av straffbare handlinger Han viser i den forbindelse til at han var innlagt på Haukeland sykehus for operasjon i 3 dager uten politivakthold, og at han da ikke misbrukte den tillit som han ble vist, ved å rømme eller å foreta nye straffbare handlinger. For øvrig går tiltalte i sitt kjæremål inn på hvilke av de straffbare forhold han mener han rettmessig er tiltalt for og hans behov for behandlingsopplegg for å komme ut av rus- og kriminalitetsmiljøet som han lever i.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har etter loven begrenset kompetanse ved behandlingen av videre kjæremål, slik som i den foreliggende sak.
Kjæremålet synes å rette seg mot lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete lovanvendelse i saken. Dette ligger utenfor det kjæremålsutvalget kan prøve etter straffeprosessloven §388 nr 2 og 3, som det er vist til i kjæremålet.
Kjæremålsutvalget finner etter dette enstemmig at kjæremålet må avvises.