HR-1989-144-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-16 |
| Publisert: | HR-1989-00144k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 144K/1989, jnr. 71/1989 |
| Parter: | A (advokat Per Magne Kristiansen) mot B (advokat Gunnar Sæthre). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §156, §164, §179, §404 |
Bergen byrett avsa 18. juli 1988 dom med slik slutning:
"1. A og B separeres.
2. A og B skal ha felles foreldreansvar for fellesbarna, C, født xx.xx.1978, D, født xx.xx.1980 og E, født xx.xx.1981.
3. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna.
4. A skal ha samværsrett med fellesbarna annen hver helg, 14 dager i sommerferien og jul- eller påske.
5. A betaler oppfostringsbidrag til fellesbarna med tilsammen kr. 2.500,- totusenfemhundre - pr. måned.
6. Dommen gis ikke foregrepet tvangskraft.
7. Saksomkostninger idømmes ikke.
Dommen er anket.
Bergen byrett hadde 12. november 1987 avsagt kjennelse hvor det var bestemt at A skulle ha den daglige omsorgen for fellesbarna inntil saken var rettskraftig avgjort. Avgjørelsen ble truffet i medhold av barnelovens §38. Denne avgjørelsen ble ikke påkjært.
B påkjærte byrettens dom for så vidt gjelder domslutningens pkt. 6. Gulating lagmannsrett avsa 8. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet over byrettens dom avvises.
2. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna C, født xx.xx.1978, og E født xx.xx.1981, inntil saken er rettskraftig avgjort.
3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår.
Til kjennelsens punkt 2 bemerkes at partenes sønn D, født xx.xx.1980, omkom ved en bilulykke 21. august 1988.
Med henvisning til tvistemålslovens §164, tredje ledd, jf. §156, rettet lagmannsretten den 23. desember 1988 kjennelsens slutning og satte oppfyllelsesfristen til 30. desember 1988.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget avsa 12. januar 1989 kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse punkt 2 og 3 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke."
Kjennelsen ble opphevet fordi det ikke fremgikk om lagmannsretten hadde vurdert om vilkåret for omgjøring etter barneloven §39 annet ledd - "særlege grunnar" - har foreligget.
Etter ny behandling avsa Gulating lagmannsrett 10. februar 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna C, født xx.xx.1978 og E, født xx.xx.1981, inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Oppfyllelsesfristen settes til 18. februar 1989.
3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår."
Saksforholdet for øvrig fremgår av de nevnte avgjørelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven kap. 26. Det er særskilt henvist til lovens §404. Det er bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning.
A har i hovedtrekk anført følgende:
Lagmannsretten har feiltolket barnelovens §39, annet ledd, og det har ført til uriktig resultat. Det foreligger ikke særlige grunner som skulle tilsi at omsorgen for barna overføres til faren frem til rettskraftig dom foreligger. Det bestrides at situasjonen er totalt forandret fra den situasjonen som ble bedømt av byretten. Den beskrivelse som er gjort av bilulykken og de følger lagmannsretten har trukket av den kan ikke godtas. Det er ikke holdepunkter for å si at morens omsorgsevne er svekket. Det er intet som indikerer at barna - slik de har hatt det sammen med mor - har lidd noen form for overlast. Barnas situasjon er ukomplisert. Dette gjelder både bosituasjonen og skole-/førskolesituasjonen- og det har all formodning for seg at dette også vil være tilfelle frem til hovedsaken behandles.
Det betviles at farens handlemåte i relasjon til barnas problemer er mer gjennomtenkt enn morens disposisjoner. Moren har har hele tiden hatt et åpent og aktivt forhold til hjelpeapparatet. Det påpekes for øvrig at lagmannsretten ikke har lagt vekt på farens manglende evne til styre økonomi og til å løse problemer.
A har nedlagt slik påstand:
1. Gulating lagmannsretts avgjørelse i saksforhold 121/1988 av 10. februar 1989 endres slik at A skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna C, født xx.xx.1978 og E, født xx.xx.1981, inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. A tilkjennes saksomkostninger.
B har tatt til motmæle. I kjæremålstilsvaret er det blant annet pekt på at lagmannsrettens avgjørelse er forankret i barnelovens §39, annet ledd og at tvistemålslovens §404 nr. 3 derfor ikke antas å komme til anvendelse.
B har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, både lovtolkningen, subsumsjonen og bevisvurderingen.
B har vist til sine anførsler for lagmannsretten. Det er fremholdt at kjæremålet ikke på noe punkt tilbakeviser disse anførsler eller de grunner lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på.
Kjæremotparten mener at det totalt sett er en overvekt av hensyn som taler for at barna bør bo hos faren. Dette basert på de dokumentbevis som er fremlagt for lagmannsretten, saken slik den har utviklet seg etter byrettens behandling og de sakkyndiges vurdering av partenes evne til å takle omgivelsene omkring seg og konfliktfylte situasjoner. Det er all grunn til å tro at det vil medføre langt mindre konflikter hvis far får den daglige omsorg - midlertidige eller permanent - enn om bofellesskapet med mor og venner fortsetter.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsretten kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et kjæremål over en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i første instans etter barnelovens §39, annet ledd. Kjæremålsutvalget har kompetanse til å prøve alle sider av saken.
Den kjærende part har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Av tidsmessige grunner har utvalget funnet at det umiddelbart bør ta standpunkt til realiteten i kjæremålet.
Kjæremålsutvalget har kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og kan også i det vesentlige vise til lagmannsrettens begrunnelse. Som lagmannsrettens finner man at forholdene er avgjørende endret etter bilulykken 21. august 1988, og at det foreligger særlige grunner for å endre byrettens midlertidige avgjørelse av 12. november 1987 om hvem som skal ha den daglige omsorg for fellesbarna inntil saken er rettskraftig avgjort. Følgende av trafikkulykken innebærer at morens situasjon er blitt vanskeliggjort. Derved er også de forhold moren i dag kan tilby barna blitt dårligere, og det knytter seg usikkerhet til spørsmålet om hvilke forhold hun kan tilby dem i fremtiden. Usikkerheten knytter seg til morens helbred, bosituasjon og arbeidssted. Dette sammenholdt med de vurderinger som tidligere er gjort med hensyn til partenes forutsetninger i omsorgsspørsmålet, tilsier at det vil være til barnas beste at den daglige omsorg overføres til faren inntil rettskraftig dom foreligger.
Etter dette stadfestes punkt 1 i lagmannsretten kjennelse. Ny oppfyllelsesfrist settes til 1. april 1989.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå etter tvistemålslovens §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 og 3 stadfestes.
2. Ny oppfyllelsesfrist settes til 1. april 1989.
3. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår etter tvistemålslovens §179 første ledds tredje punktum.