HR-1989-1466-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1989-10-05
Publisert:	HR-1989-01466s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 1466/1989, jnr 733/1989.
Parter:
Forfatter:	Skåre, Bugge, Schei
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, Domstolloven (1915) §108, §33, Straffeprosessloven (1981) §388

A, født xx.xx.1969, er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd. Politiet har begjært kjennelse for fortsatt førerkortbeslag etter vegtrafikkloven §33 nr 5.

Ofoten forhørsrett avsa 26. juni 1989 kjennelse med slik slutning:

Førerkort utstedt til A, født xx.xx.1969, kan av politiet holdes beslaglagt inntil straffesak mot ham er endelig avgjort, dog ikke ut over 3. juni 1991.

Kjennelsen ble påkjært av siktede til Hålogaland lagmannsrett som avsa kjennelse 19. juli 1989 med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Om saksforholdet vises til de avsagte kjennelser.

Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har anført at et sentralt vitne, B, har løyet.

Han har videre anført at han snart skal begynne å jobbe i Lødingen, og at han har bruk for førerkortet, fordi det ikke går buss så tidlig på morgenen.

Han peker på at ingen av de vitner han ønsker avhørt, er blitt avhørt, og håper han blir funnet ikke skyldig.

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse til å overprøve kjennelsen er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Lagmannsrettens bevisbedømmelse bygger på en samlet vurdering av vitneforklaringene og omstendighetene ved kjøringen. Det foreligger ingen mangler ved saksbehandlingen, og bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve.

Det kan ikke sees at lagmannsretten har tolket vegtrafikkloven uriktig. Lagmannsrettens skjønnsmessig vurdering kan utvalget ikke prøve.

Kjennelsen er enstemmig.