HR-1989-1489-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-12 |
| Publisert: | HR-1989-01489s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1489/1989, jnr 769/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, §257, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §281, §282, §388 |
A, født xx.xx.1945, er domfelt ved Trondheim byretts dom av 26. april 1989 for overtredelse av straffeloven §258 jfr §257 samt vegtrafikkloven §31 første og annet ledd jfr §22 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd jfr §24 første ledd. Hovedforhandling ble holdt uten at A var til stede, jf straffeprosessloven §281 første ledd nr 2.
Ved brev 29. mai 1989 begjærte A fornyet behandling og anket subsidiært over straffutmålingen og saksbehandlingen. Det ble brakt på det rene at begjæringen gjaldt ny behandling etter straffeprosessloven §282.
Trondheim byrett avsa kjennelse 18. august 1989 med slik slutning:
Begjæringen om fornyet behandling fra A i straffesak nr. 54/89 forkastes.
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som avsa kjennelse 6. september 1989 med slik slutning: "Kjæremålet forkastes" Om saksforholdet vises til de avsagte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålet har han blant annet anført at han var sykmeldt fra 19. april til 25. april, senere forlenget til 28. april, og at han ikke kunne møte i retten 26. april. Han ba sin nye forsvarer, som han mottok brev fra fredag 21. april, om å søke å få hovedforhandlingen utsatt. Han fikk beskjed om at han i så fall måtte skaffe legeattest.
A kontaktet legen mandag 24. april, men legen kunne ikke ta imot ham. Legen skulle imidlertid forlenge sykmeldingen og ta kontakt med forsvareren. Legen ringte til forsvarerens kontor flere ganger 25. april, men forsvareren var ikke til stede. A hørte ikke noe verken fra legen eller forsvareren og la derfor til grunn at utsettelsen var i orden. Han sjekket dessuten med legens kontor at det hadde vært kontakt med forsvarerens kontor.
På denne bakgrunn har A anført at det forelå gyldig forfall og at det ikke kan legges ham til last at retten ikke fikk melding om dette før rettsmøtet 26. april.
Han ber om at hans begjæring om fornyet behandling må tas til følge.
Påtalemyndigheten har vist til begrunnelsene i kjennelsene fra byretten og lagmannsretten og har ikke hatt bemerkninger utover dette.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her er tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf straffeprosessloven §388. Utvalget kan ikke prøve byrettens og lagmannsrettens bevisbedømmelse med hensyn til spørsmålet om den kjærende part hadde lovlig forfall. Utvalget kan prøve om straffeprosessloven §282 er riktig tolket, og om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling, men kan ikke se at det foreligger feil verken ved lovtolkingen eller ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.