HR-1989-1638-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-08 |
| Publisert: | HR-1989-01638s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1638/1989, jnr. 601/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §242, §28, §388 |
Den 10. mai 1989 ble C av riksadvokaten nektet innsyn i dokumentene i straffesak mot A. Riksadvokaten viste i sin avgjørelse til straffeprosessloven §242 og påtaleinstruksens kap. 16. A er tiltalt for å ha drept sin hustru B. C er gift med Bs søster. Han opptrer i saken dels på vegne av avdødes familie, dels på egne vegne.
Den 21. mai 1989 fremsatte C overfor Bergen byrett krav om utskrift av samtlige dokumenter i nevnte straffesak.
Bergen byrett avsa 29. mai 1989 kjennelse med slik slutning: "C kan ikke gis adgang til å gjøre seg kjent med dokumentene i straffesaken mot A". C påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 6. juli 1989 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes". Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålutvalg.
C gjør i kjæremålet bl.a. gjeldende at lagmannsretten har feiltolket straffeprosessloven §242. Han hevder at han har fått opplyst av en byrettsdommer at straffesakens dokumenter inneholdt hans navn som mistenkt.
Han anfører videre at han representerer familien "B" (Bs familie) som han betegner som fornærmet i saken.
C mener det må være et rimelig krav at han får kopier av straffesakens dokumenter fordi han fører familien "B"s saker, og fordi "B" ønsker å få vite i detalj hva som har passert.
I prosesskrift av 20. august 1989 opplyses bl.a. at familien "B" har bedt om at det offentlige tok med de borgerlige rettskrav i den offentlige sak, men at denne anmodning ikke er etterkommet. Han har nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling." Bergen politikammer har i brev av 7. august 1989 meddelt at kjæremålet ikke foranlediger bemerkninger fra påtalemyndighetens side.
C har i et senere prosesskrift av 17. september 1989, jfr. også det tidligere nevnte prosesskrift av 20. august 1989, opplyst at han på vegne av D, Bs far, har uttatt stevning for lagmannsretten i subsidiært privat straffesak mot A. I prosesskrift av 23. september 1989 viser C til at dommen i straffesaken mot A nå foreligger, og anfører: "Dersom dokumenter ikke kan utleveres med hjemmel i straffeprosessloven §242 endrer jeg grunnlaget for begjæringen til straffeprosessloven §28 første ledd." Høyesteretts kjæremålsutvalg har i brev av 10. oktober 1989 gjort riksadvokaten kjent med dette, og riksadvokaten har i brev av 18. oktober forelagt saken for statsadvokatene i Hordaland.
Den senere utvikling er at A anket til Høyesterett over straffutmålingen, og anken er henvist til Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forstår Cs prosesskift av 23. september 1989 slik at kjæremålet opprettholdes, men at han subsidiært ber spørsmålet om dokumentinnsyn vurdert etter bestemmelsene i straffeprosessloven §28. Utvalget finner etter dette at kjæremålet må tas opp til avgjørelse.
Det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Som tidligere nevnt, er kjæremålet angitt å gjelder tolkingen av straffeprosessloven §242. Spørsmålet om det kan kreves utskrift av saksdokumenter i medhold av §28 kan ikke tas opp i kjæremålssaken.
Det vesentlige av det som C anfører gjelder imidlertid bevisvurderingen vedrørende faktiske forhold og den konkrete rettsanvendelse, herunder rene rimelighetsvurderinger. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en feilaktig tolking av straffeprosessloven §242 eller de tilhørende bestemmelser i påtaleinstruksens kap. 16.
Kjennelsen er enstemmig.