HR-1989-1644-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-09 |
| Publisert: | HR-1989-01644s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1644/1989, jnr. 829/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §392, §196, §207, §62, §391, §391 |
I straffesak mot A, født xx.xx.1947, avsa Gulating lagmannsrett 19. november 1987 dom med slik domsslutning:
"A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ, straffeloven §196, første ledd, og straffeloven §207 første ledd, annet straffalternativ, jfr. straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 3 - tre - år, hvorfra går 30 - tretti - dager for utholdt varetektsfengsel.
A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 20.000,- - kronertyvetusen - i erstatning (oppreisning) til B."
Domfelte anket over straffutmålingen. Anken ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 17. desember 1987. 27. juli 1989 begjærte domfelte gjenopptakelse ved Gulating lagmannsrett under henvisning til straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd.
Om anførslene fra domfelte og påtalemyndigheten for lagmannsretten vises til lagmannsrettens kjennelse.
Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 21. september 1989 med slik slutning: "Gjenopptagelse tillates ikke." Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært til Høyesterett. I kjæremålet anføres det at når retten nekter å foreta bevisopptak av vitnet C og de øvrige vitner som er anført i gjenopptakelsesbegjæringen, er dette en feil som bør lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Videre blir det anført at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 eller §392 annet ledd er til stede.
Det fremlegges nytt bevis fra Biltilsynet i Rogaland som viser hvilke biler domfelte har hatt. Videre blir det tilbudt ytterligere bevis gjennom vitneforklaringer om båtsaken, og vitneforklaring fra sakkyndig som domfelte går til behandling hos.
Det blir anført at eneste bevis i saken er fornærmedes forklaring. Fornærmede kunne i retten ikke tids- eller stedfeste overgrepene utover at det var "flere hundre samleier". Hun har i politiforklaringen og i retten forklart seg om fem konkrete tilfeller, men hennes forklaring stemmer ikke. Dette er bevist i gjenopptakelsesbegjæringen og må gi grunnlag for generelt å trekke fornærmedes forklaring i tvil.
Fornærmede har hevdet at overgrepene begynte i 1977. Hun har knyttet dem til en Datsun, til at moren var gravid med sønnen D, og til familiens båt L-xxxxx. Familien hadde Datsun fra 1980, D er født xx.xx.1979, båten ble først sjøsatt i 1980. Det er ført bevis for at Datsun, morens graviditet og båten L-xxxxx ikke falt sammen i tid. De overgrepene som er knyttet til disse omstendighetene, kan ikke ha funnet sted. Når det gjelder bilen, kan det legges frem bekreftet avskrift av registreringskort fra Biltilsynet i Stavanger. Når det gjelder båten, hvor lagmannsretten ikke har godtatt bildebevis og registreringskort, kan det bekreftes av C og en rekke andre vitner at den ikke var sjødyktig og ikke ble sjøsatt før i 1980.
Lagmannsretten har ikke godtatt bevis for når arbeidsbrakken er kjøpt. Videre har retten sagt at den ikke finner det unaturlig at fornærmede blander sammen forskjellige biler. I dette tilfelle blander hun sammen en bil med liggeplass bak, Ford Transit, og en Toyota Hi-Ace Pic Up, lastebil. Det er ført bevis for at domfelte ikke har hatt Ford Transit og arbeidsbrakke på samme tid. Den gjerning som er beskrevet, kan ikke ha skjedd i lastebilen.
Det blir videre anført at det er bevist at fornærmedes forklaring om de to siste forhold i anmeldelsen er feil i rekkefølge. Måling av grøft hos X skjedde beviselig før Danmarksturen. Det ville vært naturlig om fornærmede hadde husket hvilket overgrep som var det siste. Lagmannsretten har tatt feil når dette punkt ikke er tillagt vekt. Fornærmedes forklaring er feil. Dette er sannsynliggjort gjennom de bevis som er fremført. Gulating lagmannsretts kjennelse må oppheves og saken henvises til ny behandling da det åpenbart er feil ikke å avhøre vitnet C i forbindelse med saken. En krever rettslig avhør av de øvrige vitner, som kun bekrefter det som er anført i begjæringen.
Det må foreligge grunnlag for gjenopptagelse både etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og etter §392 annet ledd.
Lagmannsretten har ikke vurdert sakkyndiges uheldige fremtreden i retten. Psykologen fikk uttale seg rett før rettsbelæringen på bakgrunn av det han hadde hørt og sett i retten. Det er ingen som vil gå god for de uttalelser han kom med.
Domfelte går til psykiatrisk behandling fordi han blir betegnet som suicidal. Overlegen bes avhørt som sakkyndig vitne. Han har hverken funnet psykopatiske trekk eller karakterbrist hos domfelte, slik han hadde forventet av en person som hadde utført så alvorlige forbrytelser i et slikt omfang. Den eneste sakkyndige i saken har vært en psykolog som ikke hadde samtalt hverken med fornærmede eller domfelte på forhånd.
Alle tidligere anførsler og påstander i begjæring og uttalelse fastholdes.
Domfelte har lagt ned påstand om at Gulating lagmannsretts kjennelse av 21. september 1989 oppheves. Subsidiært ber han om at saken blir gjenopptatt.
Påtalemyndigheten v/statsadvokatene i Rogaland har anført at de angivelig nye bevis/momenter i det alt vesentlige kom frem under hovedforhandlingen.
Det er ikke riktig at fornærmede detaljert hevdet at overgrepene startet i 1977. Fornærmede knyttet derimot enkelte av overgrepene til den aktuelle båt og de aktuelle biler. Det er den umiddelbare forklaring for retten lagretten har bygget sin avgjørelse på.
Det sakkyndige vitne, psykolog Vevatn, kom ikke med de uttalelser som domfelte refererer. En gjenopptagelsesbegjæring kan ikke begrunnes i domfeltes erindring om hva han mener vitner har uttalt.
Det blir anført at domfelte er dømt på et bredt grunnlag, på bakgrunn av den samlede umiddelbare bevisførsel for lagmannsretten.
Påtalemyndigheten tiltrer lagmannsrettens begrunnelse og avgjørelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: A er ved lagmannsrettens dom av 19. november 1987 funnet skyldig i å ha hatt "jevnlig samleie" med sin datter som er født xx.xx.1969, fra ca 1978/79 til februar/mars 1987, det vil si fra datteren var ca 9 år til hun var vel 16 år. Forholdet ble først anmeldt i mai 1987, da de eldste forhold lå mer enn åtte år tilbake i tiden. Det dreide seg om jevnlige samleier gjennom et meget langt tidsrom, som tok sin begynnelse før fornærmede var 10 år gammel. Det er ikke noe påfallende i, og det er heller ikke egnet til å svekke fornærmedes troverdighet når det gjelder det sentrale i hennes forklaring, om hun for de eldre forholds vedkommende skulle ta feil med hensyn til tid og sted, eller om hun i noen utstrekning blander sammen forskjellige begivenheter. Det avgjørende må være om hennes forklaring etter en totalvurdering kan sees som tilstrekkelig bevis for at hennes far hadde jevnlige samleier med henne gjennom det tidsrom som var angitt i tiltalebeslutningen. Kjæremålsutvalget finner ikke at de omstendigheter som nå påberopes setter saken i en annen stilling enn den hadde for lagmannsretten, hvor det også må ha vært tvil om detaljer i fornærmedes forklaring.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for gjenopptagelse. Det vises til lagmannsrettens begrunnelse, som utvalget i det vesentlige kan slutte seg til.
Kjennelsen er enstemmig.