HR-1989-1760-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-24 |
| Publisert: | HR-1989-01760s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1760/1989, jnr 881/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §203, Straffeloven (1902) §272, §388 |
Romerike politikammer siktet 9. november 1988 A for tre tilfelle av forsikringsbedrageri ved at han i forbindelse med et grovt tyveri 7. januar 1986 uriktig oppga som borttatt en frimerkesamling til en verdi av kr 63.275, i forbindelse med et grovt tyveri 21. november 1984 en frimerkesamling til kr 103.600 og i forbindelse med et tredje grovt tyveri 5. november 1986 en frimerkesamling til kr 341.485.
A ble ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse 9. november 1988 varetektsfengslet til 23. november 1988. Med siktedes samtykke ble det samtidig avsagt kjennelse for beslag av As frimerkesamling.
Da Strømmen forhørsrett ved kjennelse 23. november 1988 forlenget varetektsfengslingen til 7. desember 1988, var siktelsen utvidet med et fjerde tilfelle av forsikringsbedrageri, av samme type som de tidligere, på kr 307.500.
Varetektsfengslingen er senere forlenget, men A ble 16. desember 1988 løslatt mot meldeplikt frem til hovedforhandling i straffesaken. A samtykket samtidig i beslag av pass.
Da A senere trakk sitt samtykke til beslag av pass og frimerkesamlingen tilbake, begjærte Romerike politikammer 23. januar 1989 rettens samtykke til fortsatt beslag.
Nedre Romerike forhørsrett avsa 19. april 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Passet til A, født xx.xx.1949, blir inntil retten eller påtalemyndigheten anderledes bestemmer å holdes beslaglagt, dog ikke utover mandag 2. oktober 1989 kl. 1400.
2. Frimerker tilhørende A, født xx.xx.1949, eller andre, blir inntil retten eller påtalemyndigheten anderledes bestemmer å holde beslaglagt, dog ikke utover mandag 2. oktober 1989 kl. 1400."
Den 4. oktober 1989 begjærte politiet fortsatt beslag i frimerkesamlingen og passet, og Nedre Romerike forhørsrett avsa 6. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Passet til A født xx.xx.1949 blir å holde beslaglagt inntil rettskraftig dom foreligger i saken eller inntil retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer.
2. Frimerker tilhørende A født xx.xx.1949 eller andre, blir å holde beslaglagt inntil rettskraftig dom foreligger i saken eller inntil retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer.
3. De frimerker som den 2. oktober 1989 av Bergen Bank ble utlevert A født xx.xx.1949 blir å tilbakelevere til politiet for fortsatt beslag inntil rettskraftig dom foreligger i saken eller inntil retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer."
Etter kjæremål fra A avsa Eidsivating lagmannsrett 6. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring at fristen for å holde beslaglagt As pass og frimerker tilhørende ham eller andre settes til 30. november 1989. For øvrig forkastes kjæremålet."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige gjort gjeldende at det ikke av lagmannsrettens kjennelse fremgår hvilket av alternativene i straffeprosessloven §203 retten har bygget på. Trolig er det alternativet "betydning som bevis". Men med unntak av et par frimerker har de beslaglagte frimerker ingen betydning som bevis i saken, og vilkårene for beslag etter straffeprosessloven §203 er ikke til stede.
A har nedlagt slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves, og politiet tilpliktes å utlevere A de beslaglagte gjenstander." Politiet er gjort kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det 16. august 1989 ble tatt ut tiltalebeslutning i saken. Den gjelder fire overtredelser av straffeloven §272 første ledds annet punktum og to overtredelser av §272 annet ledds bokstav b. Det er opplyst at hovedforhandling er berammet til 30. november og 1. desember 1989 ved Nedre Romerike herredsrett.
Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Når det gjelder beslaget av frimerker, har lagmannsretten erklært seg enig med forhørsretten i at vilkårene for beslag etter straffeprosessloven §203, jf §205 er tilstede, og har tiltrådt forhørsrettens begrunnelse for dette. Det fremgår av forhørsrettens kjennelse at frimerkene antas å ha betydning som bevis. Den nærmere vurdering bak dette standpunkt kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking for så vidt gjelder beslaget av frimerker. Kjæremålet gjelder også beslaget av siktedes pass, men her er kjæremålet uten noen nærmere begrunnelse. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at den er enig med forhørsretten i at det er grunn til å frykte at siktede vil unndra seg forfølgningen og at beslaget fremstår som et passende surrogat for varetektsfengsling. Heller ikke her kan kjæremålsutvalget se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.