HR-1989-179-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-13 |
| Publisert: | HR-1989-00179k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 179 K/1989, jnr 95/1989 |
| Parter: | Eiendomssentralen A/S (advokat Christian Frick) mot staten ved Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/ advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Hellesylt, Gjølstad. EIENDOMSMEGLINGSLOVEN |
| Lovhenvisninger: |
LOV-1915-08-13-6-§404
LOV-1938-06-24
LOV-1938-06-24-§1
LOV-1938-06-24-13
LOV-1938-06-24-13-§1
Eiendomssentralen A/S har til formål å kjøpe og selge fritidseiendommer. Frem til 1987 ble virksomheten drevet som opsjonshandel ved at Eiendomssentralen A/S inngikk avtaler med selgerne om rett til å kjøpe eiendommene for en bestemt pris innen et visst tidsrom. Hvis Eiendomssentralen A/S innen dette tidsrom fant en aktuell kjøper, ble opsjonen benyttet. Fra og med 1987 har Eiendomssentralen A/S kjøpt og betalt eiendommene uten at selskapet nødvendigvis hadde ny kjøper for hånden.
5. mars 1987 gjorde Kredittilsynet vedtak om at Eiendomssentralen A/S' virksomhet måtte bringes til opphør da den ble ansett å falle inn under lov om eiendomsmegling, og selskapet ikke hadde eiendomsmeglerbevilling. Kredittilsynets vedtak ble påklaget til Finansdepartementet som i brev 28. oktober 1987 opprettholdt Kredittilsynets vedtak.
I stevning til Oslo byrett 20. april 1988 krevet Eiendomssentralen A/S at Finansdepartementets vedtak skulle kjennes ugyldig. Da anmodningen om at søksmålet skulle gis oppsettende virkning, ikke ble imøtekommet, fremsatte Eiendomssentralen A/S 23. juni 1988 begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byrett gående ut på at Eiendomssentralen A/S skulle ha rett til å fortsette sin virksomhet på samme måte som tidligere inntil rettssaken var endelig avgjort.
Oslo byrett avsa 23. november 1988 kjennelse med slik slutning: "1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avgjør saken." Etter kjæremål fra Eiendomssentralen A/S avsa Eidsivating lagmannsrett 3. februar 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eiendomssentralen A/S 3.000 - tretusen - kroner til Staten v/Finansdepartementet innen 2 - to - uker fra denne kjennelsen er forkynt.
Eiendomssentralen A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Selskapet har blant annet gjort gjeldende at dets virksomhet faller utenfor mellommannsbegrepet i lov om eiendomsmegling §1, jf Sjur Brækhus: "Meglerens rettslige stilling" s 108. Når Kredittilsynet tok saken opp igjen i 1987, hadde det sin bakgrunn i en endret vurdering av det rettslige spørsmål. Statens endring av standpunkt hevdes å bygge på et ønske om å bringe praksis på linje med Oslo skifteretts dom, inntatt i RG-1984-117.
Eiendomssentralen A/S har også gjort gjeldende at dens virksomhet ikke strider mot dommen i RG-1984-117 nettopp fordi selskapet ikke utgir seg for å være megler. Den tidligere standardkontrakt selskapet brukte, kunne nok etterlate tvil om selskapet var megler, men den kontrakt som har vært benyttet fra og med 1987, gjør det helt klart at selskapet kjøper og selger for egen regning. Eiendomssentralen A/S' virksomhet må betegnes som egenhandel som ikke rammes av meglermonopolet etter loven slik den lyder i dag. Annerledes kan saken stille seg hvis forslaget til ny lov om eiendomsmegling i NOU 1987 nr 14, blir vedtatt. Men inntil så eventuelt er skjedd, må Eiendomssentralen A/S' virksomhet ansees som lovlig.
Eiendomssentralen A/S har nedlagt slik påstand: "1. Inntil nærværende sak er endelig avgjort, har Eiendomssentralen A/S rett til å fortsette sin virksomhet på samme måte som tidligere.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår inntil avgjørelse i den dom eller kjennelse som avgjør saken." Staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en riktig forståelse av lov om eiendomsmegling, og at det heller ikke hefter andre feil ved avgjørelsen.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
I kjæremålserklæringen er angitt at lagmannsrettens kjennelse påkjæres "i.h.t. tvistemålsloven §404 nr. 3. Det lovtolkingsspørsmål denne saken dreier seg om, er mellommannsbegrepet i Lov om eiendomsmegling av 24. juni 1938 §1."
Av anførslene i kjæremålserklæringen fremgår imidlertid at det er lagmannsrettens bevisbedømmelse - dens vurdering - og den konkrete lovanvendelse som angripes. Dette er utvalget avskåret fra å overprøve.
Det er ikke påvist at lagmannsretten skulle ha gitt uttrykk for noen uriktig tolkning av eiendomsmeglerloven §1, og utvalget kan heller ikke se at så er tilfelle.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Etter resultatet må kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for utvalget. I samsvar med inngitt oppgave settes omkostningene til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.