HR-1989-1799-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-07 |
| Publisert: | HR-1989-01799s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1799/1989, jnr 891/1989. |
| Parter: | A er i Frankrike siktet for væpnet ran mot et postkontor i Roubaix 19. september 1987. Han ble begjært utlevert ved note 28. mars 1989 fra den franske ambassade, og Bergen forhørsrett avsa 21. juli 1989 kjennelse om at utlevering kunne finne sted. Hans kjæremål til Gulating lagmannsrett og senere Høyesteretts kjæremålsutvalg ble begge forkastet. |
| Forfatter: | Christiansen, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Utleveringsloven (1975) §10, §14, §17, Straffeprosessloven (1981) §388 |
De samme domstoler har for øvrig behandlet en tidligere anmodning fra Belgia om utlevering dit for soning av to dommer. Også her ble kjæremålene over en utleveringsbeslutning forkastet.
Under påberopelse av nye bevis, nemlig fotostatkopi av en faktura og et overnattingsbevis fra overnattingsstedet "Splendid" i Brugge, Belgia - det siste så vidt ses datert 18. september 1987, hevder A å ha alibi for ransdagen, og at det derfor ikke lenger var skjellig grunn til å mistenke ham for ranet.
Bergen politikammer begjærte under henvisning hertil 23. oktober 1989 fornyet behandling ved Bergen forhørsrett av utleveringsspørsmålet.
Bergen forhørsrett avsa 1. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"A født xx.xx.1959, kan utleveres til Frankrike."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 13. november 1989 forkastet kjæremålet.
Saksforholdet og As anførsler fremgår ellers av de tidligere kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket begrepet "skjellig grunn til mistanke" i utleveringsloven §10 nr 2 feil når den nærmest har snudd bevisbyrden på hodet og følgelig anvendt en altfor streng norm. Han hevder videre at lagmannsretten har tolket utleveringsloven §14 nr 2 feil når den ikke har konstatert saksbehandlingsfeil hos forhørsretten. Forhørsretten skulle utsatt avgjørelsen slik at det kunne skaffes til veie tilstrekkelig materiale til en rimelig og fornuftig prøving av saken. Det er også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke særskilt har drøftet om forhørsretten burde behandlet utsettelsesspørsmålet særskilt.
A har bedt om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har i den anledning bemerket at kjæremålet ikke antas å ha oppsettende virkning, jf utleveringsloven §17 nr 3. Spørsmålet antas ikke å ha aktuell interesse i og med at As klage over Justisdepartementets utlevringsvedtak ennå ikke er avgjort. Det bestrides at det foreligger noen feil i saksbehandlingen eller lovanvendelsen. Påtalemyndigheten har dessuten bemerket at det ikke kan være i pakt med utleveringsloven ordning å tillate stadig nye rettslige prøvinger av utleveringsadgangen etter hvert som det fremskaffes nye bevis med hensyn til de forhold A er tiltalt for i utlandet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget i dette videre kjæremål bare har den kompetanse som fremgår av straffeprosessloven §388, jf utleveringsloven §17 nr 3. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens tolking av utleveringsloven §10 nr 2 og §14 nr 2, og at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Lagmannsretten har sluttet seg til forhørsrettens bevisvurdering, og er således enig i at de nye bevistilbud ikke har noen vesentlig betydning for den vurdering av mistanken om skyld i lovbrudd som tidligere er foretatt. Ut fra denne bevisvurdering - som utvalget ikke kan prøve - kan man ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av utleveringsloven §10 nr 2.
Lagmannsretten understreker at ektheten av fotokopiene ikke er bestridt. Retten kan derfor - ut fra den nevnte bevisvurdering - ikke se at det har hatt noen betydning for avgjørelsen at forhørsretten unnlot å vente med denne inntil originaldokumentene forelå. Lagmannsretten har likeledes truffet sin avgjørelse uten å avvente originaldokumentene. Utvalget kan ikke se at det her foreligger noen lovanvendelses- eller saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side, jf blant annet As påberopelse av utleveringsloven §14 nr 2.
For ordens skyld bemerkes at utvalget etter omstendighetene ikke finner grunn til å ta stilling til det spørsmål som påtalemyndigheten har reist vedrørende den oppsettende virkning av kjæremålet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.