HR-1989-1897-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-21 |
| Publisert: | HR-1989-01897s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1897/1989, jnr 885/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Philipson, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §22, §33, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1944, er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og annet ledd, jf §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §10 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §5 første ledd.
Trondheim forhørsrett avsa 25. oktober 1989 kjennelse med slik slutning: "Trondheim forhørsrett samtykker ikke i fortsatt beslag av førerkort tilhørende A." Politiet påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 10. november 1989 forkastet kjæremålet. For lagmannsretten forelå sakkyndig uttalelse datert 26. oktober 1989 fra Statens Rettstoksikologiske Institutt hvor konklusjonen var at siktede har tatt inn amfetamin og med overveiende grad av sannsynlighet var påvirket i vegtrafikkloven forstand under kjøringen.
Politiet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 nr 3. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket begrepet "med skjellig grunn" i vegtrafikkloven §33 nr 5 uriktig. Lagmannsretten har uriktig stilt ordinære beviskrav som ved domfellelse for å kunne gi samtykke til fortsatt førerkortbeslag. Vurderingstemaet er om det i saken foreligger noen høyere grad sannsynlighet for domfellelse enn det vanligvis ligger i kravet om skjellig grunn til mistanke. Det vises for øvrig til at uttalelsene fra Statens Rettstoksikologiske Institutt erfaringsmessig tillegges stor vekt, og at den kliniske testen ikke tillegges særlig betydning. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Frostating lagmannsretts kjennelse av 10. november 1989 omgjøres, slik at Trondheim politikammer gis adgang til å beholde As førerkort midlertidig beslaglagt til straffesaken/ inndragningssaken mot ham er endelig avgjort.
Subsidiært: Frostating lagmannsrettens kjennelse av 10. november 1989 oppheves."
A er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets prøving er overensstemmende med straffeprosessloven §388 begrenset til spørsmålet om lagmannsretten har bygd på en uriktig tolking av vegtrafikkloven §33 nr 5.
Ved å forkaste påtalemyndighetens kjæremål har lagmannsretten, såvidt utvalget forstår, lagt avgjørende vekt på at bevisene i saken etter lagmannsrettens vurdering er utilstrekkelige til at det vil kunne avsies fellende dom. Lagmannsretten har gått ut fra at det ikke vil fremkomme ytterligere bevis av betydning for skyldspørsmålet i saken. Selv om lagmannsrettens uttalelser i kjennelsen ikke er klare, kan kjæremålsutvalget ikke se at avgjørelsen om ikke å samtykke i fortsatt beslag av førerkortet, bygger på en feilaktig lovtolking. Lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.