HR-1989-190-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-13 |
| Publisert: | HR-1989-00190k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 190 K/1989, jnr 104/1989 |
| Parter: | Rifat Robi (advokat Jacob Aars-Rynning) mot staten ved Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten ved advokat Hans Petter Graver). |
| Forfatter: | Sandene, Hellesylt, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Fremmedloven (1956) §17, Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §268, §2, Forvaltningsloven (1967) §42 |
Jugoslavisk statsborger Rifat Robi, hans hustru Lila Robi og deres tre barn kom til Norge fra Tyskland/Danmark 7. august 1987. Deres søknad om politisk asyl ble avslått av Justisdepartementet 22. april 1988. Etter klage ble Justisdepartementets vedtak opprettholdt ved kgl.res. av 26. august 1988. Utreise ble fastsatt til 4. oktober 1988. Den 10. oktober 1988 reiste Rifat Robi søksmål for Oslo byrett med påstand om at despartementets vedtak om å avslå søknaden om politisk asyl og vedtaket om ikke å innvilge oppholds- og arbeidstillatelse ble omgjort. Samtidig ble det fremsatt en begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at vedtaket om utreise ble utsatt mens saken var under behandling. Oslo byrett avsa 14. november 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring av 10. oktober 1988 om midlertidig forføyning i sak 2634/88-32 tas ikke til følge.
2. Rifat Robi dømmes til å betale saksomkostninger til Staten med kr 6.200,- sekstusentohundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Rifat Robi påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten. Eidsivating lagmannsrett avsa 24. februar 1989 kjennelse med slik slutning: "1. Byrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes. 2. Saksomkostningsspørsmålet både for byrettssaken og lagmannsrettssaken utstår til behandling ved den avgjørelse som avslutter saken." Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Rifat Robi med kone og tre barn har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at Justisdepartementet som ledd i behandlingen av klager til Kongen over departementets negative vedtak i asylsaker, regelmessig får seg forelagt begjæring om at klagen gis oppsettende virkning. I et betydelig antatt klagesaker blir denne begjæring etterkommet. I det store flertall av disse klagesakene blir departementets vedtak opprettholdt av klageinstansen - Kongen i statsråd - og asylsøkeren må forlate riket. Dette innebærer at man i forvaltningen i praksis stiller mindre strenge krav til sannsynliggjøring i henhold til fremmedloven §17 tredje ledd i relasjon til spørsmålet om oppsettende virkning, enn i forhold til avgjørelsen av hovedspørsmålet om asyl eller oppholdstillatelse av humanitære grunner i medhold av loven §2. Den kjærende part antar at departementets praksis avspeiler en opplevelse av rettslig forpliktethet og ikke bare en ikke-rettslig, humanitært begrunnet romslighet eller imøtekommenhet. Gjeldende praksis må dermed antas å være i prinsippet rettslig bindende for staten. Det er lagt ned slik påstand: "Begjæringen av 10. oktober 1988 om midlertidig forføyning i Oslo byretts sak 2643/88-32 tas til følge." Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Staten mener at lagmannsretten har lagt en riktig forståelse av kravet til sannsynliggjøring til grunn. Det synes noe uklart hva den kjærende part mener når det hevdes at gjeldende praksis ved vurderingen av om en forvaltningsklage skal gis oppsettende virkning etter forvaltningsloven §42 i prinsippet må være rettslig bindende for staten. Den foreliggende tvist dreier seg ikke om spørsmålet om oppsettende virkning for en forvaltningsklage, men om en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven. Det må være riktig at den avgjørende instans legger til grunn det faktum den finner mest sannsynlig ut fra de opplysninger som foreligger på tidspunktet da avgjørelsen treffes. Det er lagt ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet til Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet angis å gjelde tolkingen av en lovforskrift, og dette er et spørsmål utvalget etter §404 nr 3 kan prøve.
Den lovtolking som så vidt skjønnes angripes, er den som ligger til grunn for følgende utsagn i lagmannsrettens grunner for sin kjennelse: " Saken kan ikke ses å komme i noen annen stilling ved at tvangsfullbyrdelsesloven. §248 annet ledd er påberopt for lagmannsretten. Man er enig i statens anførsel om at vurderingen av spørsmålet om forføyning p.g.a. " fare ved opphold " inngår i vurderingen som må foretas etter fremmedloven §2 og §17 tredje ledd. Det er ikke funnet å foreligge slik fare. Vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven. §268 jfr. §248 er således ikke oppfylt. Byrettens kjennelse, slutningens punkt 1, blir å stadfeste." Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her gir uttrykk for en uriktig tolking av noen av de bestemmelser som er omtalt. Lagmannsrettens bevisvurdering og subsumpsjon kan utvalget ikke overprøve.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Etter utfallet finner utvalget at den kjærende part må svare saksomkostninger for utvalget til staten v/Justisdepartementet. Beløpet settes til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.