HR-1989-217-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-03 |
| Publisert: | HR-1989-00217s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 217/1989, jnr. 51/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §168, Straffeprosessloven (1981) §272, §274 |
Statsadvokatene i Hordaland utferdiget 16. mai 1988 tiltalebeslutning mot A. Denne ble satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §168 første straffalternativ.
Ved brev av 10. januar 1989 til lagmannsretten oversendte statsadvokatene legeerklæring fra lege B vedrørende vitnet C. Legen tilrådde at hun slapp å møte ved rettsforhandlingene. Påtalemyndigheten viste til at vitnet var tidligere samboer med tiltalte, og uttalte at hun var et sentralt vitne i saken. Etter påtalemyndighetens oppfatning hadde hun ikke gyldig forfall.
Gulating lagmannsrett ved lagdommer Odd Søfteland avsa 11. januar 1989 beslutning med denne slutning: "Vitnet C har lovlig forfall i straffesaken mot A." Saksforholdet fremgår av rettens beslutning, som også gjengir innholdet i nevnte legeerklæring.
Tiltaltes forsvarer har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil i realiteten og feil i saksbehandlingen. Vitnet C hevdes ikke å ha gyldig forfall. Det gjøres gjeldende at det er avgjørende for sakens opplysning at hun avgir forklaring under hovedforhandlingen. Som saksbehandlingsfeil vises til at rettens beslutning om fritak for vitneplikt etter straffeprosessloven §272 annet ledd jfr. §274 første punktum skulle vært avgjort i rettsmøte av tre lagdommere. Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Vitnet C har plikt til å avgi forklaring under straffesaken mot A.
2. Kjæremålet gis oppsettende virkning.
Det var berammet hovedforhandling i straffesaken mot A 16. januar 1989. Spørsmålet om vitnet C har gyldig forfall ble da vurdert av lagmannsretten, satt med tre lagdommere. I kjennelse avsagt under hovedforhandlingen uttales: "Lagmannsretten fastholder beslutningen av 11. januar, men finner på grunn av muligheten for at den kan bli omgjort, at det riktigste er å utsette hovedforhandlingen til kjæremålsutvalgets avgjørelse foreligger". Kjennelsen hadde slik slutning: "Hovedforhandlingen utsettes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalget har full prøvelsesrett i saken. Utvalget finner derfor ikke grunn til å prøve spørsmålet om lagmannsrettens avgjørelse må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen.
Utvalget finner at kjæremålet må gis medhold. Spørsmålet om det foreligger gyldig forfall må avgjøres konkret. Utvalget legger til grunn at det er av betydning for sakens opplysning at C forklarer seg i saken.
Den oversendte legeerklæring viser ikke at C lider av sykdom. Det heter bl.a.: "Hun er vel ikke psykisk robust, men de problemene hun har hatt, har hun greidd å ordne med selv." Avslutningsvis er uttalt: "Jeg vil sterkt tilrå at hun slipper å møte ved rettsforhandlingene slik at hun ikke skal få påkjenninger som hun må leve med i lang tid fremover."
Utvalget viser til at uttalelsen er vag og mangler en mer presis påvisning av mulige skadevirkninger eller ulemper. Den kan derfor ikke anses tilstrekkelig som begrunnelse for at det skulle foreligge gyldig forfall for vitnet. Kjæremålet tas derfor til følge.
Kjennelsen er enstemmig.