HR-1989-219-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-05 |
| Publisert: | HR-1989-00219k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 219 K/1989, jnr 116/1989 |
| Parter: | I/S Grand Hotel, Halden (advokat Tom Stavnes) mot Randulf Breistein (advokat Thorer Ytterbøl ved advokatfullmektig Reidun Dalbro). |
| Forfatter: | Michelsen, Christiansen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §244, §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §245 |
Ved stevning av 20. oktober 1988 reiste I/S Grand Hotel, Halden, sak mot Randulf Breistein som angivelig leier av Grand Hotel med krav om erstatning begrenset oppad til kr 400.000,- samt saksomkostninger. Samtidig ble det i stevningen fremsatt begjæring om arrest for påstandsbeløpet. Etter muntlig saksforberedelse vedkommende arrestbegjæringen, avsa Halden namsrett 21. november 1988 kjennelse med slik slutning: "I/S Grand Hotel, Halden, v/advokat Tom Stavnes, Stortingsgt. 14, 0161 OSLO gis med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §244, jfr. §245 arrest for sitt krav på kr. 400.000,00 + saksomkostninger, mot Randulf Breistein, Lektor Adlersgt. 5, 1750 Halden." Randulf Breistein påkjærte namsrettens kjennelse til lagmannsretten. I kjæremålstilsvaret reduserte I/S Grand Hotel arrestkravet til kr 195.000 med tillegg av forsinkelsesrenter og omkostninger. Eidsivating lagmannsrett avsa 20. mars 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om arrest tas ikke til følge.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til behandling i avgjørelsen i hovedsaken.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
I/S Grand Hotel har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Det gjøres gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten når den ikke finner arrestgrunnen sannsynliggjort, i sine premisser ikke nærmere begrunner hvorfor den finner å skulle tilsidesette hva namsretten har funnet bevist, nemlig at: "Randulf Breistein sa i retten at han ikke var istand til å betale den avtalte husleie. Det kom ikke klart frem hvorvidt dette skyldtes manglende betalingsevne eller betalingsvilje. Saksøkte dokumenterte ved panteattester at Breisteins eiendommer var sterkt beheftet. Panteheftelsene ligger antagelig langt over det eiendommene vil kunne selges for ved tvangssalg. Etter rettens mening er det for spørsmålet om arrest sannsynliggjort at det er grunn til å frykte at fullbyrdelse av kravet ellers vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort." Uansett synes lagmannsretten å stille for strenge krav til hva som skal til for å sannsynliggjøre arrestgrunnen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd. I den pressede økonomiske situasjon kjæremålsmotparten befinner seg i, har den kjærende part behov for å sikre seg. Arrestbeslutningen er tinglyst på kjæremålsmotpartens faste eiendommer, et hotell og en bolig. Det er ikke klart om hotellet er overbeheftet, og arresten gir uansett beskyttelse mot senere mulige pantsettelser. Det er lagt ned slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak 27/1989 oppheves.
2. I/S Grand Hotel, Halden, tilkjennes saksomkostninger." Randulf Breistein har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Han hevder at kjæremålet prinsipalt må avvises, idet det ikke er adgang til videre kjæremål i henhold til tvistemålsloven §404 nr 2 eller 3. Den kjærende part angriper lagmannsrettens skjønnsmessige vurderinger, og det er ikke påvist saksbehandlingsfeil eller feil ved rettsanvendelsen.
Subsidiært hevder han at kjæremålet må forkastes og lagmannsrettens avgjørelse stadfestet. Han anfører at lagmannsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor den har kommet til et annet resultat enn namsretten. Ut fra en konkret vurdering har lagmannsretten funnet at det ikke er kommet frem noe angående Breisteins adferd som gir grunn til frykt for at fullbyrdelsen av kravet vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. I motsetning til namsretten har lagmannsretten funnet at betalingsvanskeligheter ikke er tilstrekkelig grunnlag for arrest. Lagmannsretten har heller ikke stilt for strenge krav til hva som skal til for å sannsynliggjøre arrestgrunnen. Det kan ikke være riktig at rene betalingsvanskeligheter kan karakteriseres som adferd som begrunner arrest. Det er lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises. Subsidiært: Kjæremålet forkastes og Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak 27/1989 stadfestes.
2. Randulf Breistein tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. I dette tilfellet kan utvalget prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf §404 nr 2 og 3. Den kjærende part har angitt feil i lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og feil i tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd som kjæremålsgrunner.
Lagmannsretten har begrunnet sin nektelse av å ta arrestbegjæringen til følge slik: Imidlertid kan lagmannsretten ikke se at arrestgrunnen etter tvangsfullbyrdelsesloven. §245 første ledd er sannsynliggjort. Det er ikke opplyst noe ved Breisteins adferd som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen av kravet vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, hvis det ikke tas arrest. Det er ikke nok for arrest at skyldneren har betalingsvanskeligheter.
Heller ikke er det opplyst noe som sannsynliggjør at fullbyrdelsen, uten arrest, vil måtte foretas i utlandet...
Det følger bl.a. av avgjørelsen i Rt-1970-960 at arrest alltid må begrunnes i en viss atferd fra skyldnerens side. Lagmannsretten har lagt til grunn at det forhold at den angivelige skyldners eiendommer er overbeheftet og at denne har uttalt at han ikke er i stand til å betale, i seg selv ikke oppfyller kravet til slik atferd som nevnt. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har gitt uttrykk for noen uriktig lovforståelse, og heller ikke at det foreligger mangelfulle avgjørelsesgrunner.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.