HR-1989-240-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-11 |
| Publisert: | HR-1989-00240k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 240 K/1989, jnr 103/1989 |
| Parter: | ISM Jesper Glahn Aps (advokat Egil Lagem) mot Eilif Holen (advokat Erik Nore v/adv fullm Kolbjørn Andersen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Arbeidsmiljøloven (1977), Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Eilif Holen anla ved stevning 2. mars 1987 søksmål for Oslo byrett mot Innovation-Strategi-Management (ISM) Jesper Glahn Aps med prinsipal påstand om at oppsigelsen av ham skulle kjennes usaklig og at han skulle tilkjennes erstatning. InnovationStrategi-Management (ISM) Jesper Glahn Aps, i det senere betegnet ISM, bestred at Eilif Holen hadde vært ansatt i selskapet. ISM fremholdt også at tvisten måtte bli å bedømme etter dansk rett. Under hovedforhandlingen for Oslo byrett 11. og 12. oktober 1988 nedla Eilif Holen påstand om at saken skulle fremmes i arbeidsmiljøloven prosessform, mens ISM prinsipalt påstod saken avvist, subsidiært at den ikke skulle fremmes etter arbeidsmiljøloven regler.
Oslo byrett avsa 4. november 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Saken behandles ikke etter arbeidsmiljøloven regler.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Byrettens avgjørelse er truffet under dissens i det en av meddommerne la til grunn at arbeidsavtale var inngått. Eilif Holen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 13. februar 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Saken behandles etter arbeidsmiljøloven regler.
2. Partene bærer hver sine omkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
ISM har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres blant annet gjeldende at byrettens avgjørelse er korrekt, og at lagmannsretten har bedømt bevisene feil hva gjelder spørsmålet om ansettelseskontrakt var inngått eller ikke. Lagmannsretten har oversett det faktum at Holen aldri fikk noe ansettelsesbrev selv om han flere ganger bad om det. En intensjonsavtale gir intet ansettelsesforhold. Holen ønsket å satse for seg selv, og når han også økonomisk skulle satse i det påtenkte selskap, må dette klart vise at man sto overfor et påtenkt partnerforhold og intet ansettelsesforhold.
Lagmannsretten burde drøftet nærmere det forhold at det intet var avtalt om lønnsbetingelser, pensjonsspørsmål og arbeidsområde. Når enighet ikke oppnås om så sentrale bestanddeler i en ansettelsesavtale, indikerer det at bindende avtale ikke er inngått. For så vidt gir intensjonsavtalen mening: man ønsket å etablere et ansettelsesforhold, og lot det ønsket få uttrykk i en avtale. Men lagmannsretten har feilaktig ansett denne avtalen som en endelig ansettelsesavtale.
ISM har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 4. november 1988 stadfestes.
2. ISM Danmark Aps v/Jesper Glahn tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.
Eilif Holen har tatt til motmæle i kjæremålet og fremholdt at lagmannsrettens bevisbedømmelse er korrekt. Høyesteretts kjæremålsutvalg har dessuten ikke adgang til å prøve realiteten i tvisten, jf tvistemålsloven §404.
Eilif Holen har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt:
Kjæremotpartens kjæremål over kjennelse i Eidsivating lagmannsrett av 13. februar 1989 avvises.
2. Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 13. februar 1989 stadfestes.
3. For begge tilfelle tilkjennes Eilif Holen saksomkostninger for alle instanser.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404, dvs at utvalget bare kan prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og lagmannsrettens tolking av lovforskrifter.
Det som angripes i kjæremålet er lagmannsrettens bevisvurdering under den prosessuelle avgjørelse av om tvisten mellom partene skal fremmes etter reglene i arbeidsmiljøloven §61 flg, nærmere bestemt om det her var inngått en arbeidskontrakt. Denne bevisvurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å avvise.
Kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for alle instanser. Etter omstendighetene tas påstanden til følge for så vidt gjelder saksomkostningene for utvaget, mens spørsmålet om saksomkostninger for byrett og lagmannsrett bør utstå til dommen i saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum. Omkostningene for utvalget settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.