HR-1989-242-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-11 |
| Publisert: | HR-1989-00242k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 242 K/1989, jnr 68/1989 |
| Parter: | Thor Damm (advokat Kjell Amundsen) mot Storebrand Kreditforsikring A/S (advokat Lars Haugan). |
| Forfatter: | Michelsen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407, §413 |
Høyesterettts kjæremålsutvalg mottok 21. februar 1989 begjæring om gjenopptagelse fra Thor Damm. Begjæringen gjelder Høyesteretts kjæremålsutvalgets kjennelse av 11. november 1988 om å nekte en sivil anke fra Thor Damm fremmet, sak lnr 510 K/1989.
Kjennelsen har følgende slutning: "Anken nektes fremmet til Høyesterett.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Thor Damm til Det Norske Garantiselskab A/S 1.800,- - ettusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Anken ble nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
Anken gjaldt Eidsivating lagmannsretts dom 2. juni 1988 som stadfestet Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985. Damm hadde påanket namsrettens kjennelse hvor bud ved tredje gangs tvangsauksjon var blitt stadfestet. Han gjorde gjeldende at han ikke hadde mottatt påkrav og heller ikke var blitt varslet om auksjonen på annen måte. Dette skyldtes hovedsaklig at Det norske Garantiselskab A/S hadde sendt påkravet til forkynnelse til Damms tidligere bopel, som forøvrig også var den eiendom som ble solgt på tvangsauksjon. Damm hadde flyttet fra Markalleen 70, Høvik til Snøklokkeveien 11, Finstadjordet i februar 1984.
Om saksforholødet forøvig vises til namsrettens kjennelse og lagmannsretttens dom.
Begjæringen om gjenopptagelse grunnes på tvistemålsloven §407 nr 6, og det gjøres gjeldende at det foreligger vesentlige nye bevis som åpenbart må medføre en annen løsning enn at anken nektes fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2. Etter Damms oppfatning er de relevante fakta Høyesteretts kjæremålsutvalg sikter til følgende to punkter i ankegrunnlaget: "A) Feil adressert forkynnelse av påkrav før tvangsauksjon, dvs. ikke til oppgitt adresse Snøklokkevn. 11, 1475 Finstadjordet, men til eiendommens adresse i Markalleen 70, Høvik, jf. lagmannsrettens dom side 11-12.
B) Feilaktig forkynnelse av påkravet foretatt av stevnevitnet i Bærum (lensmannen i Bærum) 27. september 1984, jf. dommen side 12-13." Det heter videre i gjenopptagelsesbegjæringen: "Under saksforberedelsen for lagmannsretten og Høyesterett gjorde ankemotparten gjeldende at påkravets adresse var den samme som den som sto som Damms adresse i saksmappen. Prosessfullmektigen nektet imidlertid å utlevere saksmappen til ankende part.
Det henvises bl.a. til anketilsvaret av 26. september 88 s. 2, 2. avsnitt.
Det bestrides nå å være de faktiske forhold.
Etter at kjæremålsutvalgets avgjørelse var forkynt, fikk Damm kopi av mappebilag hos Interfond-brokers A/S, som var det finansieringsselskap som hadde engasjementet vedr. lån stort kr 300.000,- basert på Det Norske Garantiselskabs garanti (hypotekforsikring)." Kopi av saksmappen viser at debitor er angitt som Thor Damm, Snøklokkeveien 11, 1475 Finstadjordet. Den samme adresse fremgår av debitorbekreftelse av 6. januar 1984. Kopi av denne er sendt Det norske Garantiselskab A/S. Den ankende part anfører på dette grunnlag at han anser det som usannsynlig at ankemotparten skulle ha en annen adresse i sin saksmappe enn det låneinstitusjonen hadde.
Den ankende part mener også å kunne bevise at stevnevitnets forklaring for lagmannsretten om det inntrykk eiendommen gav ved forkynnelsen av påkravet i september 1984 er uriktig på helt vesentlige punkter. Det er således ikke riktig når stevnevitnet har forklart at det ikke var forhold på stedet som skulle tilsi at huset var ubebodd. Som dokumentasjon på at helhetsinntrykket av eiendommen måtte fremstå som dårlig, legges det frem en erklæring fra eieren av naboeiendommen samt en rekke bekreftede fargefotografier som er tatt på samme årstid som forkynnelsen skjedde, men i 1988. Thor Damm fremlegger i sin begjæring ytterligere bevis som etter hans oppfatning må medføre et annet resultat i ankesaken. Han har lagt ned slik påstand:
1. Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985 oppheves.
2. Storebrand Kreditforsikring A/S (tidl. Det norske Garantiselskab A/S) dømmes til å betale Thor Damm saksomkostninger.
I medhold av tvistemålsloven §413 begjæres bevisopptak. Under bevisopptaket må hele saksmappen hos ankemotparten fremlegges. Det kreves vitneforklaring fra:
1. Karen Martinsen, ansatt hos ankemotparten. 2. John Hermansen, Markalleen 68, Høvik. 3. Roar Svendsen, Lettvintvn. 49, 0487 Oslo 4.
Disse har ikke avgitt vitneforklaring for lagmannsretten, og betydningen av deres vitneprov fremkom først som et resultat av lagmannsrettens domspremisser og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse.
Saken bes deretter henvist til hovedforhandling." I tilsvar fra ankemotparten Storebrand Kreditforsikring A/S - tidligere Det norske Garantiselskab A/S - gjøres det gjeldende at forutsetningene for gjenopptakelse ikke er til stede. Gjenopptakelsesbegjæringen kreves således forkastet.
Ankemotparten fastholder at påkravets adresse, Markalleen 70, 1322 Høvik, er den samme som Det norske Garantiselskab A/S hadde i sin saksmappe. Det forhold at Interfond-brokers A/S måtte ha en annen adresse i sin saksmappe kan ikke tillegges betydning. Det er ikke riktig som den ankende part anfører at ankemotpartens advokat skulle ha nektet å utlevere saksmappen. Ankemotparten hevder at man ikke har mottatt noen anmodning fra advokat Amundsen om en slik utlevering. Saksmappen har heller ikke tidligere vært fremprovosert i saken.
Som bevis for hvilken adresse som sto på saksmappen i saken, legger ankemotparten ved kopi av saksmappen hvor adresse er oppgitt som Markalleen 70, 1322 Høvik.
Storebrand Kreditforsikring A/S har nedlagt slik påstand:
1. Thor Damms begjæring om gjenopptagelse forkastes.
2. Storebrand Kreditforsikring A/S tilkjennes sakens omkostninger.
Thor Damm har kommet med ytterligere et prosesskrift i saken. Han hevder, under henvisning til at første dato på saksmappeomslaget som ankemotparten har vedlagt kopi av, er 1. august 1984, at ankemotparten må ha hatt to saksmapper vedrørende den ankende part. Han presiserer at de dokumenter han har vist til, skriver seg fra tidsrommet desember 1983 til juli 1984.
Han hevder også at det er uriktig når ankemotparten påstår at han aldri har forsøkt å få utlånt saksmappen hos Garantiselskabet. Som bevis på at han ble nektet saksmappen utlevert, vedlegger han erklæring fra et vitne. Forøvrig anføres det at hovedforhandlingen i lagmannsretten var preget av hastverk fra administrators side, noe som var svært skadelig for den ankende parts bevisførsel.
Det var også lagmannsrettens administrator som etter den ankende parts oppfatning, insisterte på at åstedsbefaringen ble frafalt på grunn av tidsnød.
Den ankende part har begjært en rekke vitner innstevnet til bevisopptak.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at begjæringen om gjenopptakelse må forkastes.
Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 11 november 1988 ble anke fra Thor Damm over Eidsivating lagmannsretts dom i sak mot Det norske Garantiselskab A/S nektet fremmet. Kjennelsen er avsagt i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
Thor Damm har begjært gjenopptakelse overfor kjennelsen og har som hjemmel for sin begjæring vist til tvistemålsloven §407 nr 6.
Som nytt bevis i saken er fremlagt et mappebilag for Interfondbrokers A/S hvor Thor Damms adresse er oppført som "Snøklokkeveien 11, 1474 Finstadjordet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at dette bevis i relasjon til spørsmålet om å nekte anken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 åpenbart må medføre at anken tillates fremmet.
Man føyer til at det som ytterligere anføres i begjæringen om gjenopptakelse og i det senere prosesskrift fra Thor Damm, er prosedyre mot lagmannsrettens dom.
Begjæringen om gjenopptakelse har ikke ført frem, og Thor Damm må pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for kjæremålsutvalget. Beløpet finnes passende å kunne settes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.