HR-1989-252-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-19 |
| Publisert: | HR-1989-00252k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 252 K/1989, jnr 115/1989 |
| Parter: | B mot A (advokat Knut W Engebretsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §180 |
Under hovedforhandling for Fredrikstad byrett 22. desember 1981 inngikk A og B rettsforlik om at A skulle ha foreldremyndigheten over fellesbarna D, født xx.xx.1972, og S, født xx.xx.1977, og at B skulle ha samværsrett.
Da det oppstod problemer med å gjennomføre samværsordningen med D, krevet B i stevning til Fredrikstad byrett at han skulle overta foreldreansvaret for begge barna.
Fredrikstad byrett forkastet ved dom 16. juni 1983 Bs krav samtidig som den foretok endringer i hans samværsrett med barna.
Etter anke fra B avsa Eidsivating lagmannsrett 26. oktober 1984 dom med slik domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes med den endring at B for tiden ikke gis samværsrett med datteren D.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Etter hver fungerte også samværet med sønnen dårlig, og B tilskrev dette at A ikke i tilstrekkelig grad motiverte sønnen til samvær. Den 15. mai 1985 krevet han overfor Fredrikstad namsrett at A skulle ilegges en løpende tvangsbot for hver gang samværsretten med sønnen ikke ble respektert.
Fredrikstad namsrett avsa 30. oktober 1985 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. B tilpliktes å betale A saksomkostninger med kr. 2.500,- totusenfemhundrekroner - innen 14 - fjorten - dager.
B gjentok sitt krav om løpende tvangsbot, og Fredrikstad namsrett avsa 22. desember 1988 kjennelse ned slik slutning:
Bs begjæring av 8. desember 1988 tas ikke til følge. B bærer sakens omkostninger med kr. 700,-.
Etter kjæremål fra B avsa Eidsivating lagmannsrett 20. februar 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder forhold som ikke er omhandlet i namsrettens kjennelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 1.300 - trettenhundre - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen for betaling av saksomkostningene for namsretten og lagmannsretten er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder blant annet at lagmannsretten har tolket situasjonen feil når den er kommet til at A ikke har vanskeliggjort samværsretten. Heller ikke er gjennomføring av samværsretten umulig. Faktisk gjennomføres uregelmessige samvær med S. A bøyer av under press, og derfor er tvangsmulkt et riktig tiltak for å få gjennomført samværsretten mellom far og barn. Slik forholdene nå er, utsettes barna for psykisk mishandling, og når barnevernsmyndighetene ikke formår å gripe inn og ordne forholdene, er tvangsmulkt fastsatt av retten eneste løsning.
B har nedlagt slik påstand:
A pålegges å betale en tvangsbot fastsatt av retten, for hver gang samværet ikke blir opprettholdt iflg. dom av 26. oktober 1984 i Eidsivating lagmannsrett. Weekendsamvær med S skal oppfylles med overnatting slik retten har bestemt snarest. Hun skal med alle tilgjengelige midler snarest og senest ved utgangen av måneden få gjennomført samværet mellom D og hennes far. Hun skal skriftlig og muntlig gi ham opplysninger av alle typer om barna. Ta ham med på råd i alle forhold der gjelder barna.
Hun idømmes saksomkostninger. Hans utlegg for retten og et honorar på kr 3.000,-.
A har tatt til motmæle i kjæremålet og henholdt seg til lagmannsrettens avgjørelse som hevdes å være riktig. Hun bestrider å ha lagt vanskeligheter i veien for farens utøvelse av samværsretten. Når barna er reserverte overfor samvær med sin far, må hun respektere dette.
A har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
B har kjæret over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets myndighet fremgår da av tvistemålsloven §404, hvoretter utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift. I det foreforeliggende kjæremål angripes lagmannsrettens bevisbedømmelse og dens konkrete vurdering av om det er grunnlag for å ilegge tvangsmulkt. Disse spørsmål kan utvalget ikke prøve, og kjæremålet blir derfor å avvise.
Den kjærende part må ilegges saksomkostninger for utvalget, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.