HR-1989-35-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-26 |
| Publisert: | HR-1989-00035k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 35 K/1989, jnr 7/1989 |
| Parter: | Mir Abdul Salam og Habiba Mir (advokat Tørris Hustad) mot staten ved Justisdepartementet (advokat Nils Ihlen Ramm). |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Fremmedloven (1956) §2, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Pakistansk statsborger Mir Abdul Salam, hans hustru Habiba Mir og deres to barn kom til Norge 6. mai 1987 etter å ha fått en ukes besøksvisum. De søkte om politisk asyl den 13. mai s.å. De oppga at de i sitt hjemland ble diskriminert og forfulgt, fordi de var ahmadia-muslimer. De søkte også om oppholdstillatelse til asylsøknaden var avgjort.
I brev av 26. juni 1987 avslo Justisdepartementet asylsøknaden. Departementet ga heller ikke arbeids- og oppholdstillatelse. Det ble klaget til Kongen i Statsråd over avgjørelsen. Ved kongelig resolusjon av 25. mars 1988 ble departementets vedtak opprettholdt.
Den 26. april 1988 fremsatte Mir Abdul Salam og Habiba Mir til Oslo namsrett begjæring om midlertidig forføyning. Det ble nedlagt påstand om at gjennomføringen av vedtaket i Statsråd skulle utstå i påvente av rettskraftig dom. Namsretten avsa 29. juli 1988 kjennelse med slik slutning: "Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge." Mir Abdul Salam og Habiba Mir påkjærte namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Eidsivating lagmannsrett av 16. november 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet betaler Mir Abdul Salam og Habiba Mir 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker etter at denne kjennelsen er forkynt for dem.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Mir Abdul Salam og Habiba Mir har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør i hovedsak gjeldende det som er anført i kjæremålserklæringen til lagmannsretten. Når de mener å ha sannsynliggjort at aktive ahmadia-muslimer fyller de vilkår som stilles for å få politisk asyl etter fremmedloven §2, bygger de på at denne gruppen i hjemlandet blir forfulgt for sin tros skyld. Dette har hele tiden vært konsekvent benektet av Justisdepartementet. De domstoler som hittil har behandlet saken, har sluttet seg til departementets vurdering. Det foreligger imidlertid opplysninger som viser at frem til 15. juli 1988 var 19 ahmadia-muslimer myrdet på grunn av sin tro, 22 er forsøkt myrdet og 1420 arrestasjoner og straffesaker er registrert. 10 moskeer er avstengt, 6 er fullstendig ødelagt og 12 er satt i brann eller skadet på annen måte. Det forekommer en rekke andre overgrep både fra befolkningens og myndighetenes side.
Såvel namsretten som lagmannsretten har i realiteten funnet at de handlinger som politi og påtalemyndighet med tilslutning av domstolene har foretatt i Pakistan overfor ahmadimuslimer, ikke kvalifiserer denne relegiøse gruppe til asylrett i henhold til internasjonale avtaler som Norge har ratifisert, eller i henhold til den norske fremmedlovgivning. Dette er en såvidt vidtrekkende avgjørelse at de kjærende part mener at saken bør prøves for Høyesterett.
Siden Oslo namsrett avsa sin kjennelse, er Pakistans despotiske president omkommet, og det har vært holdt valg til ny nasjonalforsamling. Dette har utvilsomt skapt forhåpninger om at mer humane synspunkter etter hvert kan komme frem også i forholdet til ahmadimuslimene, men foreløpig er intet skjedd som bekrefter dette.
Visse dokumenter som den kjærende part legger frem, er av motparten uten nærmere undersøkelser blitt avfeiet som tvilsomme - eller sterkere - hevdet å være falsknerier. Staten har så vidt vites ikke foretatt seg noe for å få bekreftet eller avkreftet riktigheten av disse. Den fremlagte arrestordren som er utstedt mot den kjærende part, bør være tilstrekkelig grunn til forføyning hvis Høyesterett finner at forføyningskravet er tilstrekkelig sannsynliggjort.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Effektuering av vedtak i stasråd 25. mars 1988 angående politisk asyl for Mir Abdul Salam og Habiba Mir utstår i påvente av rettskraftig dom.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Begrensningen i kjæremålsadgangen i tvistemålsloven §404 kommer til anvendelse. Saksbehandlingen for lagmannsretten er ikke angrepet. Kjæremålsutvalgets prøvelsesadgang er dermed begrenset til "tolkning av en lovforskrift". Den omfatter således ikke bevisvurdering og heller ikke dens konkrete rettsanvendelse (subsumsjon). Dette innebærer at spørsmålet om - og i tilfelle i hvilken grad - ahmadi-muslimer i Pakistan blir forfulgt for sin tros skyld hører inn under bevisbedømmelsen som ikke kan prøves. Det samme gjelder spørsmålet om Mir Abdul Salam har vært utsatt for forfølgelse og betydningen av den fremlagte arrestordre. Hvorvidt den behandling som ahmadia-muslimene blir utsatt for i Pakistan kvalifiserer denne gruppe i sin alminnelighet til politisk asyl etter norsk fremmedlovgivning, beror på en konkret rettsanvendelse som er unndratt kjæremålsutvalgets prøvelse. Kjæremotparten kan ikke se at den kjærende part har angrepet lovtolkningen på dette punkt.
Kjæremotparten vil prinsipalt anføre at de grunner de kjærende parter har fremført ligger utenfor det kjæremålsutvalget kan prøve ved videre kjæremål. Subsidiært vil det anføres at den tolkning av fremmedloven §2 lagmannsretten og namsretten har lagt til grunn er riktig.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.000,-.
Den kjærende part har i prosesskriv av 12. januar 1989 fremholdt at ordlyden i den påberopte straffebestemmelse i pakistansk lovgivning - sammenholdt med det fremlagt materiale - "burde etter normal bevisvurdering ha ledet til et annet resultat" enn det lagmannsretten nådde frem til. Det er videre anført at det forsåvidt foreligger en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Det anses også som en feil ved lagmannsrettens begrunnelse når det i kjennelsen legges vekt på at norske myndigheter ikke har fått melding om at det har oppstått problemer for ahmadia-muslimer som er hjemsendt fra Norge. Ved tilfeldigheter er det nå opplyst at to asylsøkere som ble nektet oppholdstillatelse her (begge ahmadia-muslimer), ble arrestert etter hjemkomsten.
Det fastholdes at rekkevidden av fremmedloven §2 er bedømt uriktig av lagmannsretten, når den har funnet at de kjærende parter ikke har krav på asyl.
De kjærende parter har senere oversendt oversettelse som deres prosessfullmektig har foretatt, av avisartikkel inntatt i pakistansk dagsavis 5. januar 1989. I artikkelen var anført at det ikke ville bli noen endringer i grunnloven med hensyn til rettsstillingen for ahmadies. I dette ligger at en forfatningsendring i 1974 om at alle som ikke tror på den absolutte og uinnskrenkede finalitet av Muhammeds profetdømme, skal anses som ikke-muslimer. Dermed ble Ahmadiyaene underordnet de spesialbestemmelser som gjelder for ikke-muslimske statsborgere.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot avgjørelse som lagmannsretten har truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre-kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404.
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er etter utvalgets mening tilstrekkelige til å prøve rettens lovtolking. Noen saksbehandlingsfeil anses således ikke å foreligge.
Ved prøvingen av sakens rettslige spørsmål er utvalget etter loven avskåret fra å prøve såvel bevisbedømmelse som subsumsjon.
Ut fra det saksforhold lagmannsretten har lagt til grunn og anvendt fremmedloven bestemmelser på, kan utvalget ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålet må således forkastes.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med 1.000 kroner. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.