HR-1989-369-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-03 |
| Publisert: | HR-1989-00369s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 369/1989, jnr 166/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §172, §227, Veitrafikkloven (1965), §171, §174, §185, §240, §388, §44, §46, §52 |
Drammen politikammer siktet 13. september 1988 A for overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ og straffeloven §227.
A ble ved Drammen forhørsretts kjennelse 14. september 1988 fengslet til 5. oktober 1988. Grunnlaget for fengslingen var fare for gjentagelse av straffbare handlinger, jf straffeprosessloven §171 nr 3.
Drammen politikammer utferdiget videre foreløpig siktelse mot A 21. november 1988 for ett tilfelle av innbrudd, to tilfelle av grovt tyveri og ett forsøk på innbruddstyveri samt ett ran.
Ved Drammen forhørsretts kjennelse 21. november 1988 ble A tillatt holdt i varetektsarrest til mandag 19. desember 1988.
16. desember 1988 utferdiget statsadvokatene i Eidsivating tiltalebeslutning mot A for de forhold som var omfattet av Drammen politikammers siktelser 13. september og 21. november samt tre overtredelser av vegtrafikkloven.
Samme dag avsa Drammen forhørsrett kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1954, blir å holde i fortsatt varetekt inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, dog ikke utover fredag 10. februar 1989 kl. 1500." 7. februar 1989 fremsatte Drammen politikammer begjæring om fortsatt varetektsarrest for A for et tidsrom av 12 uker. Drammen forhørsrett avsa 8. februar 1989 kjennelse med slik slutning:
"A født xx.xx.1954 blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten dog ikke utover onsdag 3. mai 1989 kl 1500."
Tiltalte påkjærte kjennelsen på stedet, og Eidsivating lagmannsrett avsa 14. februar 1988 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes, idet fengslingsfristen settes til 5. april 1989."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil og feil lovforståelse. Hva saksbehandlingsfeilen angår, viser han til at lagmannsretten har brukt kun en setning på å begrunne kjennelsen. Dette hevdes å være i strid med straffeprosessloven §52. Det er ikke mulig å lese ut av kjennelsen hva som er fengslingsgrunnlaget eller hvilken lovbestemmelse lagmannsretten har funnet anvendelse for. Lagmannsretten har ikke nevnt noe om straffeprosessloven §172, og det er ikke mulig å se om lagmannsretten overhodet har vurdert bestemmelsen. Heller ikke kan det sees at lagmannsretten har vurdert om fortsatt fengsling vil innebære et uforholdsmesig inngrep. Den reduksjon lagmannsretten har foretatt i fengslingsfristen er meningsløs i og med at han selv bad om at fengslingsfristen ble satt til tidspunktet for hovedforhandlingen hvis han ikke kunne bli løslatt.
For det tilfelle at Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsretten har vurdert bruken av straffeprosessloven §172, hevder A at når han selv har benektet straffeskyld, kreves det noe mere enn et middels samsvar mellom fornærmedes beskrivelse av gjerningsmannens klær og beskrivelsen i pågripelsesrapporten. Politiet har heller ikke fulgt påtaleinstruksens §8-6, fjerde ledd eller Riksadvokatens rundskriv av 20. juni 1933.
Det er dessuten utenfor lovgivers mening å tillegge den alminnelige rettsfølelse vekt ved vurderingen etter straffeprosessloven §174 første ledd. Det er straffeprosessloven §172 som bygger på en slik begrunnelse. Heller ikke straffeprosessloven §240 gir anvisning på dette vurderingstema.
Etter at kjæremålet ble erklært, rettet lagmannsretten sin kjennelse i medhold av straffeprosessloven §44, jf §46 og §52 tredje ledd i.f. Rettelsen består i at i tilknytning til gjengivelsen av forhørsrettens kjennelse er angitt hvilke bestemmelser forhørsretten bygget på.
A har nedlagt slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves." Politiet er gjort kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse med at den "er enig med forhørsretten". Etter utvalgets mening tilfredsstiller ikke begrunnelsen de krav som her må stilles. Forsvareren hadde i sitt støtteskriv til domfeltes kjæremål til lagmannsretten reist nærmere angitte innvendinger mot forhørsrettens avgjørelse, særlig når det gjelder fengslingsvilkårene i straffeprosessloven §172 og §174. Lagmannsrettens knappe begrunnelse kan etterlate tvil om den har vurdert disse innvendinger.
Da det her dreier seg om fengsling for mer enn 4 uker, kommer straffeprosessloven §185 første ledd tredje punktum til anvendelse. Lagmannsretten burde ha gitt uttrykk også for sitt standpunkt til det vilkår loven her stiller.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Kjennelsen er enstmmig.