HR-1989-37-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-06 |
| Publisert: | HR-1989-00037s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 37/1989, jnr 12/1989: |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, §270, §183, §227, §257, §317, §318, §390a, §49, Veitrafikkloven (1965) §17, §183, §270, §31 |
Statsadvokatene i Hordaland har 14. desember 1988 satt A, født xx.xx.1946, under tiltale ved Bergen byrett. Tiltalebeslutningen gjelder 2 forbrytelser mot straffeloven §258 jf §257, 3 forbrytelser mot §270 nr 1, 1 forbrytelse mot §270 jf §49, 2 forbrytelser mot §183 første ledd, 1 forbrytelse mot §317 jf §318, 3 forbrytelser mot §227, 1 forseelse mot §390a og overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §17 annet ledd.
Bergen politikammer utferdiget 22. desember 1988 siktelse for 1 forbrytelse mot §270 og §183.
Samme dag fremsatte Bergen politikammer begjæring overfor Bergen forhørsrett om fortsatt varetektsfengsling av A.
Bergen forhørsrett fant at vilkårene for fortsatt fengsling var til stede. I kjennelsen - avsagt 22. desember 1988 - er blant annet uttalt at det på grunnlag av dokumentene er skjellig grunn til å mistenke siktede for de handlinger han er tiltalt og siktet for. Det er videre uttalt at faren for gjentakelse av straffbare handlinger gjør det påkrevd å holde siktede i varetekt, "når han i løpet av det siste halvåret tross nylig domfellelse, begår et slikt antall nye forbrytelser". Forhørsretten bemerket for øvrig at fortsatt varetekt i fire uker ikke ville være et uforholdsmessig inngrep. "Hensett til siktelsens omfang og forventet straff anses fortsatt varetekt i fire uker ikke å være et uforholdsmessig inngrep. Retten har vurdert anvendelse av fengslingssurrogater, men finner ikke at disse vil være tilstrekkelig."
Kjennelsen hadde denne slutning:
Fengslingsfristen over A født xx.xx.1946, forlenges til torsdag 19. januar 1989 kl. 15.00, om ikke annet av retten eller påtalemyndigheten blir bestemt.
Siktede påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 23. desember 1988 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes."
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Han imøtegår lagmannsrettens bemerkninger angående kravet om skjellig grunn til mistanke. Han innrømmer at det kan være en fare for nye straffbare handlinger, men gjør oppmerksom på at han sist klarte seg i tre år, da han ble gitt et tilbud tilsvarende det han nå har fått. Han har videre pekt på at han har ca 180 dager i varetekt. I kjæremålet påstår han seg løslatt. Den dom han vil få, vil ikke stå i noe forhold til de skader han lider ved fortsatt fengsling. Subsidiært påstår han seg løslatt på meldeplikt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at utvalget etter loven bare kan prøve om det hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking eller dens saksbehandling. Utvalget kan ikke se at det her foreligger noen feil fra lagmannsrettens side.
Lagmannsretten har i kjennelsesgrunnene gjort rede for kravet om skjellig grunn til mistanke. Lagmannsretten har videre bemerket at de straffbare handlinger A anklages for, er omfattende og til dels av alvorlig art. "De er foretatt i løpet av relativt kort tid høsten 1988. De gir uttrykk for et så iherdig forbrytersk forsett at det finnes påkrevet å fengsle A for å hindre nye straffbare handlinger." I tilknytning til denne bemerkning vises det til at A tidligere er straffet 22 ganger. Lagmannsretten har endelig bemerket at fortsatt fengsling ikke er noe uforholdsmessig inngrep når det tas hensyn til As kriminelle virksomhet høsten 1988 og den straff som nå kan påregnes for de nye forhold.
Ut fra det saksgrunnlag som lagmannsretten har bygd på, og som utvalget ikke kan overprøve, kan det ikke sies å være noen uriktig lovtolking å beslutte fortsatt fengsling.
Kjennelsen er enstemmig.